Beijing, Sandaler og Pinnebruk

I dag kom jeg til Beijing. Denne byen er stor, sinnsykt stor. Nar alle menneskene skal ut i gatene samtidig er det klart at det blir trangt om plassen. Heldigvis satt jeg i en stor bil, saa vi hadde forkjorsvei hele veien fra flyplassen.
Tut og kjor!
Mitt forste oppdrag var aa skaffe meg noen sandaler. Trekingskoene som jeg trenger senere er ikke akkurat lette aa ha paa bena i denne temperaturen. I utgngspunktet trodde jeg det skulle bli lett aa skaffe sandaler, men naar den gjennomsnittlige kineser bruker sko som er i storrelse alt-for-liten og jeg bruker storrelse akkurt-passe (46) ble det en liten rundtur for jeg fant det jeg skulle ha. 10min senere kommer skoselgeren lopende etter meg men en sko i vaeret, jeg kunne jo fort trodd at han hadde skumle hensikter, men det viste seg bare at han hadde gitt meg to forskjellige storrelser, noe som igjen forte til manngar for aa finne normannen pa 190 og 46 i sko (var nok ikke saa vanskelig).

Vedrorende pinner
Har naa hatt mitt forste maaltid med pinner. Klarte etterhvert aa faa kontroll over dette forferdelige redskapet. Begynner aa tror at pinnene er en av Vaar skapers aprilsnarrspok, men kineserne skjonte ikke at det var en spok saa de fortsatte med det. Uten tvil vinneren av verdensmesterskapet for uparktiske spiseredskaper. Pinnene er nok grunnen til at menneskene her nede er saa smaa. Etter et maaltid med pinner har man jo nesten forbrennt like mange kallorier som man har spist. AA dra til South East Asia maa vaere den bese maaten aa slanke seg paa. Min bror gikk ned 5kg i lopet av sin tur her borte.
Konklusjon: "Skikk folge, eller land fly". Jeg blir nok her enstund til, saa pinnene maa jeg nok bli venner med.

P.S. Viste du at de har balsamert/fryst ned Mao, og stiller han ut hver dag? Hvor frisk kan en mann som har ligget 29aar paa voks se ut? Jeg bare spor... D.S.