Foss, bading og kirgisisk gjestfrihet

Slik som i store deler av Kirgisistan er det naturen som er det mest imponerende. Arslanbob er intet unntak fra dette. Med fjell paa 4-5000 meter rett bak hytta vaar er mulighetene for tinderangling enorme. Etter en times gange kom vi til en foss som skal vaere den storste i omraadet. Med et fall paa 80 meter var den litt av et skue. Ved fossen var det flere par, den skal visst nok vaere litt hellig (???) og til hjelp for barnlose par, paa hvilken maate har jeg ingen anelse om. Uansett barn eller ikke, fin var den hvertfall.
Paa vei tilbake fant vi et lite og skjult juv som vannet rant igjennom. Det tok ikke lang tid for vi var alle uti vannet. Kort tid senere oppdaget at det var smeltevann fra fjellen, derfor var vannet noe kjorlig. Det ble nesten litt vanskelig aa holde maska, naar jeg forklarte amerikanerne at dette var vi vant med i Norge. Virkelig idyllisk, men vannet kunne vaert varmere.

Senere denne dagen ruslet vi igjennom landsbyen. Naar vi kikket inn igjennom porten og inn paa en gaardsplass fikk vi virkelig bakoversveis. Fylt opp av blomster langs veggen paa huset, en bronn paa midten og tre smaa barn lekende paa gaarsplassen. Moren til barna faar oye paa oss, og for vi rekker aa sporre om vi kan ta et bilde av stedet, hadde hun bedt oss inn paa te. Vi var ikke vanskelig til aa overtales. Saa der satt vi i skyggen, paa et teppe omkranset av blomster og mens den lille jenta etterfulgt av moren serverte oss te, brod og honning. Jeg som tidligere ikke har vaert saa glad i honning (til fars store skuffelse, han er hobbybirokter), hadde glemt alt dette, og syntes at bedre kunne ting virkelig ikke bli. Her stod tiden helt stille, selv i ettertid sitter jeg igjen med en merkelig folelse av denne gaartsplassen. Ingen av de som bodde der satt sammen med oss. Hva hadde naboene sagt hvis de hadde faat vite at husets frue satt aa drakk te sammen med tre ukjente menn, naar mannen arbeidet paa jordet, huff og huff...
I det vi skulle dra spor vi hvor mye de skal ha for maaltidet. Naar vi tok opp lommeboka for aa betale trodde hun at vi skulle veksle, selvsagt skulle de ikke ha noe for maaltidet var svaret. Vi gjemte allikevel 100 som undet det ene fatet. Kan kanskje helpe den med aa skaffe sko til den minste gutten.

Det er vel kanskje en typisk vestelig holdning at man skal betale for det man faar, ofte utifra det man har, men her i landet er det mer tanken og vennligheten som er det viktigste. Andre steder der vi har stoppet og bodd, er et par siggaretter til far, kanskje noe sott til barna, alt de forventer. Allikevel sitter man igjenmed en folelse av at man skulle stikke med aa kjope en sekk leker eller flere pakker royk, for vi har saa mye. Derek som har et pass som minner mer om en liten bok, laerte meg endel etikette for forskjellige land. Foruten om den materalistiske rikdommen vi har i vesten er nok dette en av de storste kulturforskjellene jeg har mott. Denne landsbyen er ogsaa det eneste stedet, med en viss storrelse, jeg har reist i der det ikke var mulig aa oppdrive gjenstander som CocaCola produkter, Pepsi produkter, Nestle produkter og vann paa flaske. Det naermeste jeg kom vestlig produkter var en Snikkers som hadde gaatt ut paa dato. Ettelikninger fantes det noen av, men alle var produsert i Kirgisistan. Ganske interissant aa komme til et slikt sted som var uten disse varene. Det er nok et tegn paa at avstanden til omverdnen. Det var ikke noe stress i denne byen for aa si det slik.