Stridsvognstrasee, brekkmiddel og kebab

Det ble sagt at det ikke var mulig aa komme videre fra Kazerman uten aa haa en bil med firehjulstrekk, dette fordi veien var saa daarlig. Vi hadde litt vanskelig for aa tro at den kunne bli saa mye verre enn i gaar, men vi tok i mot det lokale raadet. Ved hjelp av familien som vi bodde hos fant vi en fyr som eide en gammel sovjetisk jeep fra forsvaret, han skulle kunne ta oss over fjellene ned til Jalal Abad. Det viste seg at veien virkelig var saa daarlig som de provde aa fortelle oss. For aa skape et bilde paa hvordan den var, kan jeg fortelle at den hadde bredden fra kystveiene paa Vestlandet, svingene til Trollstigen og jevnheten som en stridsvognstrasee. For dere som ikke har sett eller gaatt langs en stridsvognstrasee saa kan jeg forsikre dere om at de faerreste personbiler ville vaert i stand til aa komme frem. Var det ikke nok med at veien var elendig, saa var det ogsaa kuer i veibanen. Disse ble bare puffet til siden av bilen, noe som forte til at en holdt paa aa bli skubbet over kanten. Sjaaforen brydde seg ikke stort med det, og noen timer senere var vi kommet ned til byen.

Et billig hotell, og litt pruting og vi var klare for aa undersoke sentrum. Byen hadde et yrende marked, der det meste av salgbare varer/skrot var til salgs. Det varte ikke lenge for Derek ville spandere paa meg en SHORO. Dette var en drink som ble solgt fra store fat paa gata. Tror det var meningen at det var en slags torstedrikk. En litt skeptisk slurk senere og overlevningsinstinktet og brekkningsrefleksen var et faktum. Derek og Johna (de to amerikanerne som jeg motte for noen dager siden) hadde drukket dette for, men de maatte nesten ta en slurk naar de saa hvordan det gikk med meg. Ikke godt denne gangen heller, nei!

Jalal Abad har en stor andel av usbekere. Dette merkes klart paa utseende til folket. Usbekerne er betydelig mer religiose enn kirgiserne, de har ogsaa litt forskjellige matvaner. Turens forste donnerkebab var et faktum. Herlig!