Skog av hvalnotter, hesten Kjersti og naer doden opplevelse i trafikken

Utenfor Arslanbob ligger det de fortalte at var verdens storste hvalnottskog. Siden hverken jeg, Derek eller Johna aldri hadde sett en hvalnottskog og hvertfall ikke verdens storste, fant vi ut at vi var nodt til aa ta den i naermere besiktelse for vi startet paa reisen mot Bishkek. Og hva er mer naturlig enn aa se en hvalnott skog fra hesteryggen.
Tidelig denne morgenen fikk vi leid tre hester fra en gaard i naerheten, en lokal engelsk talende mann skulle vise oss veien.
Hesten min virket litt motvillig i starten. Den var stort sett interisert i aa henge rundt sammen med de andre hestene, den fikk derfor navnet etter min tvillingsoster, Kjersti. Paa overflaten virket den snill og lydig, men den hadde et alter ego, som blandt annet jeg og de som kjente denne hesten godt skulle faa oppdage. Men det er ikke den ting ikke litt pisk loser, og saa var den snill igjen. Det virket heller ikke som om den hadde gjort saerlig mye fysisk arbeid i lopet av livet. Hvis noen hadde sagt at denne hesten skulle vaere med paa et ritt paa omlag 50 mil ilopet av en dag, ville nok de fleste, selv mor og far til denne hesten, tvilt sterkt paa at den ville fulfort. Men traveren Kjersti fulforte til alles store forbauselse.
Etter at vi hadde ridd i noen timer kom vi inn i skogen. Gamle tykke stammer, og et kraftig lovtak gjorde alt dette stedet minnet mer om eneventyrskog. For Tolkien entusiaster virket den litt som en snill verson av Fangorn. Trivelig sted.

Fra en rolig skog dro vi ned til landsbyen igjen. Mens vi ventet paa han som skulle kjore oss, saa vi et gravfolge gaa forbi. Den dode var pakket inn i flotte tepper og plassert paa en baare. Denne ble baaret hoyt mens mange mennesker fulgte etter. Vi blir fortalt at det er en dame paa 45 aar som hadde faatt trobbel med hjertet. Hun etterlot seg 6 barn.
Endelig kom bilen vaar. Ruten var saa sonderknust som man kan faa det. Derek som satt i framsetet kunne kjenne at ruta beveget seg naar bilen kjorte fort. Dette var desverre ikke det eneste som bekymert oss. Sjaaforene som knapt hadde vaert utenfor Arslanbob omraadet var totalt uduglig.
Enkelte strekninger av veien mot Bishkek hadde asfalt, dette gjorde at sjaaforen kunne kjore enda raskere enn det som han var vandt med. Gjentatte ganger maatte Derek si ifra naar mannen provde aa kjoreforbi i yttersving, over bakketopp eller naar det kom bil imot oss. Mistet tellingen paa hvor mange ganger det hylte i hjelene paa bilen. Hverken bremsene eller dekkene var saerlig gode.
Naar vi kom inn til Bishkek, var det sjaaforens tur til aa bli redd. Saa mange biler og veier gjorde han totalt vettskremt, og oss enda mer skremt. Etter litt kjoring paa fortauet, noen rode lys og en enveiskjoring og vi var fremme. Takk for det.