Hviledag, blog og postkort skriving

Dagen i dag har kun gaatt med til aa sove, spise og skrive postkort, samt oppdatere denne bloggen. Alt i alt digg med en dag uten storre mening. Kristina stikker til Bishkek i morgen. Har slaatt i fra meg ideen om aa komme meg inn til Usbekistan, orker ikke at bryet med aa skaffe visum. Tror det kan vaere kult aa vaere her under valget.


Hvis du som leser dette har noen ideer om hvor jeg burde dra send meg en mail: oyvindaa (snable alfa) stud.ntnu.no

Oyvind laerer seg aa ri paa hesten Lillegull og spiser paa "Kalinka resturant"

Dagen for hadde vi campet paa et sted naer en yurt, dette viste seg aa vaere sommer beite for endel hester og noen kuer. Med et utrolig kroppspraak klarte vi aa formidle at vi onsket aa leie to heste som vi kunne ri paa de siste 20kilometrene ned til byen. Ikke noe problem det nei! Etter at vi hadde avtalt pris, 600som totalt (100som ca 15kr), drukket litt mer hestemelk og sadlet hestene bar det i vei.
Sekkene var bundet sammen og slengt over den ene hesten, den fikk jeg og Kristina fikk en annen. Det var ikke saa vanskelig aa styre dyret, dra til hoyre og dyret gikk til hoyre. Et lite dask paa rompa etterfulgt av "Tjooo" saa travet den i vei. Over elver, ned skraaninger, kryssing av sno, tut og kjor. Lillegull som jeg hadde dopt hesten klarte alt uten de storre vanskene. Aa ri er nesten som aa kjore en moped med slark i styret, eller olabil med motor. Kjempe moro, men stinker litt. Sekken fikk seg en god vask med sjampo og varmt vann naar vi kom tilbake til hostellet.

Denne kvelden spiste jeg middag med Kristina, en tysk dame og en fyr fra Bishkek, virkelig en international gjeng. maten ar god, men ikke saa gjennomdrukket som et sted med navnet "Kalinka" burde vaere.

Toppen av fjellet og nedover

Etter en varm natt i yurten, fikk vi hjelp av gjeterne og deres hester i noen kilometre inn i dalen. Liknende kontroll paa dyr har jeg aldri sett. Endelig kunne vi starte paa oppover bakken opp til bandet som laa paa 3801 moh. Fjelene i utkanten av Tian-Shan er virkelig fantastiske, og stort potensialet for tinderangling. Etter at det hoyeste punktet var nodd, bar det raskt nedover, svaert raskt. Stien, som til tider glimtet med sitt fravaer, bar virkelig utfor. Plutselig var dalbunn naadd. Nemo Problemo! Puh....

Den Norske turistforening i Kirgisistan, Yurt og Hestemelk

Denne dagen skulle vi etter planen opp i fjellet. Det var bare et problem, vi manglet et skikkelig kart. En turopperator ble vi fortalt at solgte kartene. Da vi kom frem til butikken fikk vi et skikkelig sjokk. I hyllene laa "Fjell og vidde", og kartet var trykket med stotte fra DNT. De hadde tydeligvis kvalitetssjekket det skikkelig ogsaa. Det fantes nemelig ikke ordentlige topografiskekart over omraadet fra for 2004. At maalestokken var 1:100 000 var litt uvandt, men det gikk bra. De hadde ogsaa for noen dager siden blitt ferdig med aa merke noen loyper med rode piler (svaert like de norske T'ene), tror nok DNT kommer til aa satse paa overprisende turer hit i fremtiden, for potensialet er enormt.
Etter litt planlegging og vi var paa vei.

Rundt klokka 1930 kom vi frem til en Yurt der tre gjetere bodde, de var ganske rakske med aa be oss inn, og for jeg viste ordet av det hadde jeg blitt satt paa hedersplassen med en stor bolle surnet hestemelk (komos). Hvis du lurer paa hvordan det smaker, saa kan jeg fortelle deg at det smaker nesten som magesyre (den smaken som sitter igjen etter at du ha kastet opp). I tillegg hadde gjeterne skutt to harer denne dagen, saa da ble det hare til middag. Kristina som er vegetarianer spiste for det meste brod og komos. Kirgisistan er et land som det kan vaere litt vanskelig aa vaer vegetarianer.

P.S. Hvis du lurer paa hva en Yurt er, saa kan de se ut litt som denne :
http://www.dostuck.com.kg/images/pages/yurtcamp.jpg

Bading langt fra havet, russisk rasisme og "Rock for voting"

Maalet for dagen var aa komme oss til Karakol, men forst maatte vi bade i Issyk-Kol. Lengre fra havet er det vanskelig aa komme. Cholpon-Ata er, slik jeg forstod det, for det meste en ferieby for rikingene fra Bishkek. Mange russere her. Stemmen fra helvete skulle bli med oss paa stranden, fortsatt i hoyhaeltesko. Om holdningene hennes var unisont med de ovrige russerne i omraadet vet jeg ikke, men hun sa at Kirgiserne var primitive og hun selv var svaert stolt av sin russiske herkomst. Etter ikke saa lang tid hadde jeg faatt nok, og jeg dro for aa kjope flere postkort. Kristina var da igjen med henne...

Etter noen timer paa en buss, som utrolig nok ikke brot sammen, kom vi frem til karakol. Bussen hadde faktisk blitt brukt i Danmark for mange herrens aarsiden, pussig sted aa ende opp.
Karakol er en liten trvilig by paa storelse med Drammen. Her fant vi et engelsk talede hostell som vi tok inn paa. Ingen andre gjester. Arven etter Sovjetunionen var tydelig i bybildet. Det var faa ting som var vedlikeholdt siden den gang. Denne kvelden var det en offentlig konsert i sentrum. OSCE, KelKel og den amerikanske ambasaden hadde sponset en omreisende konsert som oppfordrer og forteller folk om hverdan de skal stemme. Politisk uavhengig, og med et viktig budskap. Med kameraet under armen og noen venlige haandtrykk, samt en liten samtale og jeg fikk meg en T-skjorte: Kirgisistan- Rock for voting. Artig souvernir fra Kirgisistan.
Dette er altsaa noen av de stedene skattepengene vaare brukes, virkelig et bra tiltak i en nasjon som er forhaapentligvis paa starten av et demokrati. Motte ogsaa noen observatorer som hadde kommet hit i forbindelse med det forestaaende valget 10.juli. Virkelig et bra tiltak.

Busstur, buss som bryter sammen og stemmen fra helvete

Maalet for dagen var aa komme oss til Karakol. Dette er et fint utgangspunkt for utere i fjellet i Kirgisistan. Siden Kristina skulle hjem fredag passet det med en liten fjelltur. Bussene i landet gaar etter vi-kjorer-naar-det-er-fullt-prinsippet. Saa etter litt venting var vi paa vei mot minibank og Bishkek.
Etter noen timer kommer det harde bankelyder fra bilens underside, saa stopper vi. Akslingen var knekt. Dette var visst helt vanlig i disse trakter, saa sjaaforerne kjorer to og to biler, saa den ene kan taue den andre naar den bryter sammen. Det gikk dessverre ikke i dette tilfelle saa vi var nodt til aa vente paa en ny bil. Etter enstund kom vi oss til Bishkek. Fikk heldigvis tatt ut penger og paa vei i ny minibuss.
Siden det var begynt aa bli kveld satset vi paa aa komme oss til Chopon-Ata, en liten freieby paa bredden av Issyk-Kol. Vi hadde valgt oss ut et hostell der, og spurte en dame i bussen om hun viste hvor det var. "Da, da", det viste hun. For vi viste ordet av det, var vi plutselig utenfor huset hennes. Hun hadde en leilighet som hun leide ut, og der var det vi skulle bo. Etter at hun hadde redd opp sendene for oss ba hun oss opp paa kveldsmat. Litt fort brod og noen skaaler for internationalt vennskap, med et fryktelig brennevin, for vi sa NOK. Datra hennes var der ogsaa. Dette var en typisk russisk familie. Datra som tydeligevis alltid var dollet opp til det vi i Norge vil kalle en prostituert hadde den vaerste stemmen man kan tenke seg. Sitat Kristina:"Stemmen fra helvete" Det skulle ikke bli siste gang vi horte den stemmen...

Grensekryssing, Kirgisistan og hester, men forst en beklagleggelse vedrorende barnearbeid

Forst maa jeg si at overskriften paa forrige post kom noe feil ut.
Det jeg mente var at jeg: "ufrivillig stottet barnearbeid" og ikke "stotter ufrivillig barnearbeid" liten glipp der... Haaper alle godtar denne beklagleggelsen paa den svaert lite politiskkorrekte uttalelsen.

Endelig var dagen kommet da jeg skulle forsoke aa krysse grensen til Kirgisistan. Litt frokost paa hjornet og jeg var igang. Syns det var litt rart at det var en person til i bilen min, men jeg fikk raskt vite at hun var guiden min. Hun snakket hvertfall engelsk, noe sjoforen ikke gjorde. Paa sporsmaalet om hun hadde vaert her for sa hun: "No this is my first time." Det var jo litt pussig at jeg hadde en guide som aldri hadde vaert der for, men hun skulle etterhver vise seg aa vaere svaert nyttig.
Etter en stund kom vi frem til forste grense stasjon, her maatte jeg fylle ut emigrasjonskort og en automatisk helsesjekk. Bagasjen ble ogsaa gjennomsokt med rontgen, etter det var gjort stoppet de meg. Jeg hadde boker i bagasjen som de maatte kontrollere. Forst etter at de hadde bladd igjennom, og konkludert med at dette var relativt ufarligeboker, selv om de ikke likte Aftenposten som jeg hadde, lot de meg passere til neste skranke, ltt frem og tilbake saa fikk jeg gaa ut i bilen som samtidig var blitt gjennomsokt. Et steinkast senere leverte sjaaforen fra seg noen papirer til en vakt og vi kunne endelig kjore videre. Naa fulgte 100km med utrolige fjell, mye orken og lite gront. Veien var preget av uttallige steinras, hull og manglende vedlikehold de siste 80aarene.
Ilopet av disse 100km var det ikke lov til aa stansebilen, de var ganske strenge paa det, saa noen fremtidige crag blir det nok ikke her med det forste. Saa kom vi til kontrollpost nummer to. Etter en stund vinket de meg ut av bilen, tre offiserer stod aa gransket passet mitt i over 15 minutter. Liten trivlige folk, tror disse er blandt "topp ti" over mennesker som kan gjore livet mitt surt. Med respektfullt smil og raske haandtrykk senere var vi paa vei igjen. Selvsagt etter at de hadde spurt om slike ting som: "hvem har skrevet under paa Kirgisiske virumet ditt?" (hvordan skal jeg vite det?), "hvorfor er det to stempler her?"(hvordan skal jeg vite det?) og andre totalt irrelevante sporsmaal. Det som virkelig var det ironiske paa denne kontrollposten var at mens jeg stod der og ble spurt opp og ned, dundret det fra sterioen inne i bilen musikk som sjaaforen hadde faatt i gave fra noen andre reisende. Tekstene som var typsk human-rights-reagge "Stand up and fight for your rights, don't worry about me..." Militaerpersonellet skjonte jo selvsagt ingen ting, men jeg smaa humrer litt naa for meg selv naar jeg tenker paa hele situasjonen. Der og da var ikke akkrurat stedet til aa vaere stotter av menneskerettigheter.
Da jeg endelig hadde kommet meg forbi den andre grenseposten, var jeg kommet inn i det miliaere omraadet som strekker seg helt opp til toppen. Noen kilometre med fotoforbud og jeg var oppe paa 3752moh. Her laa den den tredje og siste kinesiske kontrollposten. Her maatte jeg forlate bilen, frem med papirene mine og gaa over grensen og inn i den demillitaere sonen som deler de to landene. Her stod det en annen sjaafor aa ventet paa meg. I det vi hadde kjort 100 meter var alt blitt mye gronnere, jeg var naa paa vei ned paa baksiden av Tianshan fjellene. Veien var ogsaa, om mulig, enda daarligere. Det er ikke saa mange som bruker disse veiene, for det meste lastebiler med skrot. Det kan virke som om de demonterer hele Kirgisistan siden det hver dag kjorer mange slitne lastebiler med skrapmetall til Kina og returnerer tomme hjem.
Noe senere kom vi frem til den forste av grensepostene, folkene var mye hygglgere og alle rakte ut haanden for de begynte aa prate. Piggtraagjerdet som var satt opp saa forferdelig skroplig ut, sikkert satt opp av noen 11-12aar gamle gutter. Om det var der for aa hindre meg i aa komme inn i landet eller kuene fra aa romme er jeg usikker paa. uansett trivlige folk, svaert uformelle.
Etter nok en kontrollpost og noen haandtrykk var jeg paa vei. Sjaaforen stoppet for aa vise meg naturlig kildevann med gass. Virkelig fiffige greier, blandt litt skrot ute paa en slette boblet det vann opp av en rusten tonne, smakte som Farris (ikke fult saa godt som Glitre).

Naa var det virkelig begynt aa bli gront paa beggesidene av veien. Store flokker av hester lop fritt rundt. Sauer og kuer var det der ogsaa, men jeg ble mest fasinert av hestene. Maa ha sett minst 1500 stykker ilopert av de timene jeg kjorte der oppe i hoylandet. Plutselig kom vi til nok en kontrollpost. Dette skulle vise seg aa vaere den siste av i alt seks kontrollposter som jeg hadde passert denne dagen. Endelig var jeg en fri mann i Kirgisistan.

Fra hoylandet bar det ned til Naryn, der motte jeg norske Kristina. Hun hadde vaert aa sett paa et norskt barnehjem i Bishkek, men studerer vanligvis litt av hvert i Oslo. Barnehjemmet er privat initiativ som er sponset av UD. http://solidarity.no/
Trivlig aa endelig ha noen aa prate norsk med igjen. Siden vi begge var ganske tom for Kirgisiske Som, bestemte vi oss for aa dra til Bishkek som har en av landets to fungerende minibanker...

Oyvind stotter ufrivillig barnearbeid

Dagen i dag ble for det meste brukt til aa forbrede meg paa reiesen ut av Kina. Tenkte at jeg kanskje ogsaa skulle klippe meg. Jeg gaar inn til den forste barbereren jeg ser. En gammel mann blir barbert av en yngre mann, circa 20 aar. Han viser at det koster 10 yen, dobbelt av det jeg budre betale, men jeg tor ikke prute hos frisoren for han har klippet meg. En liten gutt paa 6-7 aar ber meg sitte ned, jeg prover aa forklare at jeg vil ha det passe kort (saksebevegelse med fingrene), ingen snakker engelsk. Den lille gutten begynner aa gjore ting klart, tar paa meg kappen, slik at jeg ikke skal faa haar overalt. Legger frem redskapen, finner frm barbermaskinen. Det er naa kommet 3-4 stykker til inn i rommet for aa se hva som skjer med gutten fra Norge. Den lille gutten faar saa tilsnakk av den eldre fyren, legger ned barbermaskinen.
Saa griper gutten saksen og begynner aa klippe.
Dette var ikke akkurat hva jeg hadde ventet meg, men jeg sier ingen ting. Etter circa halve skallen min tar den eldre fyren over. Med en sylskarp kniv kuttet han haaret i nakken, dette gjorde ikke meg mindre nervos. Tanken paa hvilke bordaarer som renner langs halsen gjorde at jeg satt helt stille. Resultatet ble heldigvis ganske bra.

Kinesisk byraakrati og grensepassering

Det er paa tide aa begynne aa tenke pa hvordan jeg skal komme meg over grensen til Kirgisistan.
Det er to fjelloverganer jeg kan velge mellom: Torugart og Irkestampasset. Torugart passet er en veldig gammel fjellovergang paa Silkeveien. Med spektakulaere og store fjell paa begge sider, snor veien seg paa det hoyeste 3752 moh, og skal ettersigende vaere svaert vakker, etter dette gaar veien ned til byen Nary og sa videre til Bishkek. Men for aa faa lov til aa krysse grensen er det endel ting som skal klaffe, utenlendinger faar ikke lov til aa krysse grensen i de lokale bussene, og ekstra tillatelse maa skaffes. Lonely Planet skriver:
"Torugart is one of Asia's most unpredictable border posts, with reliable information scarce, many decisions taken seemingly at random, and closures unexpectedly by one side or the other for holidays, road repair, snow or heaven knows what else. Nobody knows the score for sure."
Den andre fjellovergangen er vist nok ikke fult saa spektakulaer, i tillegg forer den meg til opprorsbyen Osh. Det er i dette omraadet muslimske fundementalister syns det hadde vaert en god idee aa lage en egen muslimsk stat.
Jeg fant ut at jeg ville prove paa aa krysse over Torugart. Utrolig masse frem og tilbake og myndligheter som ikke kan bli enig med hverandre, folk som vil selge falske travelpermits etc er til aa bli matt av. Endte opp med aa maatte arrngere turen over selv. En trivlig type hjalp meg med transporten fra grensen til Naryn i tillegg til aa fikse papirene mine. To dager sa at det tok.

Trobbel med Bank of China
Siden det ikke finnes automater som kunne gi meg penger ble jeg tipset om at jeg var nodt til aa gaa til kassen aa prove aa faa noen penger. Det er skikkelige VISA kort jeg har saa det skulle ikke bli noe problem fikk jeg beskjed om, men nei. Etter litt kom damen tilbake saa paa haaplos engelsk no go. Saa fikk jeg endelig snakke med sjefen for banken, han forklarte at folkene i Shanghai ikke godkjente at det ble tatt ut paa dette kortet. Frem og tilbake til kasse damen. Som naa har sluttet aa snakke/forstaa engelsk, og i en hissig tone begynner aa snakke til meg paa kinesisk. Da slaar gutten fra Drammen selvfolgelig paa norsk-bryteren sin, paa rolig norsk forklarer jeg henne at hun er et svaert uinteligent og kijpt eksemplar av kinesere. Saa etter at vi har snakket litt paa morsmaal til hverandre, ber jeg om aa faa snakke med sjefen igjen. Litt frem og tilbake. Jeg ringer saa banken min i Norge, litt mer krangling, der jeg forklarer at jeg ikke kommer ut av landet hvis ikke de begynner aa vaere litt flinkere. Banken min ringer meg opp igjen. forklarer sakene, om hvordan VISA godtar at jeg tar ut penger. Saa kommer en ny sjef, litt mer krangling. Finner frem et identisk VISA-kort, som jeg ber dem prove. Instruerer saa sjefen hva han skal si til menneskene i Shanghai. Tilslutt kommer han tilbake og sier ok, jeg skal la deg ta ut penger. Svaert lettet og enda mer klar for aa forlate landet gikk jeg ut av banken. De paa hostellet forteller at Bank of China er beromte for aa vaere udugelige og inkompetente i provinsen.

Kashgar (litt om Kina) og mat

Denne morgenen kom jeg endelig til Kashgar, selv om jeg nesten gikk av paa en togstasjon midt i orkenen (noe som hadde vaert skikkelig kjipt...).
Byen ligger helt vest i Kina og var tidligere et viktig kryss der flere av de forskjellige rutene til Silkeveien. Dette er noe som helt klart kommer tilsyne i befolkningen. I dag bor det circa 420 000 i byen og omraadet rundt. I 1950 aarene var det ikke skikkelig bussforbindelse frem til denne byen, saa soldater fra sentral-Kina gikk ut til byen. Noen aar etter kom veien, slik at busser kunne kjore ut hit. Styresmaktene i landet onsket aa populisere ogsaa dette omraadet, ved aa gi svaert gunstige forhold for innflyttere. Dette er stortsett Han-kinesere som kommer. Til tross for veien som kom ut hit i tidlig 1960 aarene klarte omraadet aa vaere forholdsvis spart for CCP, den letteste tilgangen var for over "Karakoram "Highway"" mot nabolandet Pakistan. I 1999 ble jernbanen fra Urumqi bygd, noe som forte til ytterligere "kollonisering" av Han-kinesere. Dette mener mange er en maate aa kontrollere folket. Ved aa ha "skikkelige" kinesere i disse omraadene faar myndighetene bedre kontroll paa befolkningen. Personalet som jeg motte i offentlige stillinger var alle Han-kinesere. Har ikke sett en eneste Han-kineser tigge her, kun "de andre".
Fortsatt er det en majoritet fra sentral Asia. Uigur kalles den storste gruppen av disse menneskene disse menneskene, og de har sitt eget spraak. Ingen av dem kan reise ut av Kina siden myndighetene ikke vil utstede pass til dem.
Det er flere moskeer i byen og den storste har et stort skilt paa utsiden som forteller om hvor mye "folkets republikk Kina" respekterer religion og gamle skikker... Dette er vel det vi paa godt norsk kan kalle pisspreik og propaganda fra myndighetene.

Paa grunn av det herlige innslaget fra sentral Asia finnes det utrolig mye god mat her. Endelig fant jeg et brod som var verdt aa spise, flatt som en pannekake med masse krydder. Saa hvis man i tillegg kjoper et par pinner med nystekt kjott og spiser dette sammen den teen som de kaster etter deg saa fort du setter deg ned, da har du et herlig maaltid. Hvis du i tilllegg vil beholde tennene dine hele til senere bruk, husk aa rens brodet for sement som har brent seg fast til bunnen.

Urumqi og Aanden i dass

Etter nok en soloppgang i orkenen kom jeg endelig frem til Urumqi. Urumqi er hovenstaden i Xinjiang provinsen helt nordvest i Kina. Reisehandboka skriver :
"Many men inXinjing carry knives, so above all, handle disagreements as calmly as possible."
Det var jo betryggende aa vite. Fra det lille muslimske kvarteret i Xi'an er det tydelig at jeg beveger meg naermere midtosten langs den en gang saa viktige silkeveien. Innslaget av Han-kinesere er tydlig mindre, mange fra nabolandet Pakistan. I motsettning til i Xi'en snakker overhodet ingen engelsk. Kun en i banken som sa "ATM don't work". Dette tiltross for at jeg ser at folk tar ut penger fra den. Jeg leste litt mer i reiseguiden min. Ingen vestlige kredittkort fungerer i omraadet. AA fa#*$! Det store sporsmalet mitt er: har jeg nok dollars/euro til aa komme over grensen til Kirgisistan? Dette er noe som gjor meg litt svett i hendene. To dognsreise tilbake til naermeste minibank som aksepterer kortene mine. Jeg bestemte meg for at PNR (point of no return) var passert og jeg er bare nodt til aa prove.
Urumqi var stort sett som mange av de andre upersonlige kinesiske storbyene, og etter aa ha ramlet rundt en dag satt jeg meg paa toget til Kashgar.

Aanden i dass
Squatte toalett paa tog er standard. Her folger en liten guide i bruk av togsquattere.
Det gjeller forst aa velge ut det som ser best ut, de befinner seg gjerne i endene av toget. Paa slike steder onsker man ikke aa overlate ting til tilfeldighetene. Med andre ord Murphys lov opphoyet i n-te. Total kontroll paa alle eiendeler er svaert viktig. Lommer med glidelaas er det beste. Husk at dette er et sted der man ikke kan sette ting paa gulvet! Hvis alt har gaatt bra, og man kommer ut med kun smaa (men livsvarige) traumer bor man gi et offer til Aanden i dass. Et slikt offer bor vaere i form av en liten mynt. Helst i landets minste valor, om dette betyr at man maa veksle for man gaar paa toget, saa gjor det! Sedler og mynter fra land som ikke har denne formen for fasilitet vil muligens fremkalle neggativ reaksjon. Og dette er selvsagt ikke onskelig.
Hvis du har fulgt disse enkle rettningslinjene vil du kun faa mindre skade paa sjelen og paa deg selv, og du er velkommen til et nytt besok ved en senere anledning.

Orken og maaltid

Siden internett tilgangen er ikkeeksisterende paa toget skriver jeg naa paa papir og forer over naar jeg kommer til neste PC.

Morgenstemning paa toget
0345 Ble jeg vekket av at gikk ut av toget, vi var kommet til Lanshou. En litt stresset Oyvind griper tak i en av togpersonalet:
"Do I need to change train?"
"Yes"
"Can I stay on the train?"
"Yes"
"Why is everybody leaving?"
"Yes"
"Housten I have a problem!"
Jeg ble paa toget, en stund etter kom mange nye mennesker inn i vognen. Puh... En snakket til og med litt engelsk. Cirka paa samme nivaa som i 2.klasse for jul paa barneskolen. Han lagde forste del av setningen, jeg fullforte:
"What do you..."
"Study?, I study....osv"
Ganske greit egentlig.
Hele dagen kjorte toget gjennom en endelos orken. Tort, skikkelig tort. Sand, hoyefjell, sand. Noen faa smaa graa/gronne bosetninger. Det er paa slike steder man lurer paa hva de livnaerer seg av. Mer ugjestmildt skal man lete lenge etter.

Maaltid
Vognene er utstyert med varmt vann paa termost. Jeg hadde kjopt en bolle med nudler som jeg skulle tilberede. Med resten av vognen som ivrige tilskuere og kinesisk stand-up paa hoytaleranlegget provde jeg aa spise nudlene. Det viste seg aa vaere av en type som var umulig aa bite over, men enda verre: pakken som jeg uvitende hadde kjopt var av typen ekstra hot. Om det var humoren paa hoytalerene de lo av eller om det var meg er uvisst, men synet av denne rare personen i et ristende tog med alle torekanalene paa vidt gap har helt sikkert brent seg fast paa netthinnen deres, og er nok noe de kommer til aa fortelle barnebarna sine om i mange aar fremover.

Dagen ble avsluttet med orken paa alle sider, denne gang uten fjelltopper, bare sand, steiner og mer sand. Et nytt nudelmaaltid, litt mindre spicy og kinesiks horespill paa hoytaleren.
Solnedgang i orknen.

Leiresoldater

I tillegg til aa vaere en storby, er ogsaa Xi'an kjent for Terracottasoldatene. Naar Kinas forste keiser dode ble det laget over 7000 leirefigurer som ble gravlagt ved graven hans. En bonde som skulle grave en bronn i 1974 oppdaget figurene. Et par aar etter var hele omraadet gravd opp og gaarden hans revet, fint for Kina, dumt for bonden. Noen mener de tre kammrene som soldatene staar i er kun en liten del var graven til Qin Shihuang. Ganske imponerende at de gadd aa lage alle disse figurene, slik skaffet de Xi'an en turistmagnet.

Denne kvelden setter jeg meg paa toget til Urumqi. Kommer frem om to dager...

Xi'an og sensur

Dagen i dag ble brukt til aa se Xi'an. Ogsaa denne er stappfull av kinesere, og da mener jeg stappfull. Gikk rundt med noen nedelendere, spiste kjott fra et utkjent dyr (Panda?), spiste en melbolle fylt med kjott fra et annet ukjent dyr (hvit tiger?), drakk ol fra et lokalt Xi'an bryggeri. Olet het Hans og var helt greit, men selvsagt langt fra Aass hjemme i Drammen. Alt i alt en fin dag.

Kina og sensur (oyvind i det politiske hjornet)
For at vestlige ideer (som menneskrettigheter og demokrati) ikke skal motarbeide Partiet ( kommunsitpartiet) er det begrenset hva av vestlig litteratur som er tillatt. Omtale av Taiwan som eget land eller Tibet som okkupert faller i svaert daarlig jord. Naar filmen 7 aar i Tibet kom ble det masse staa hei rundt den og den vestlige flim/tv konsernet som hadde laget flimen ble truet med aa bli utelukket fra den kinesiske markede (1,2milliarder mennesker utgjor faktisk et marked). Alt ble selvsagt mye bedre mellom film/tv komsernet og kina naar Mulan tilfeldigvis ble laget noen aar senere. Nok om det.
Enkelte servere er bannet fra det kinesiske internett. Jeg kan derfor ikke se min egen blog (siden den ligger paa en amerikans server). Endel internationale aviser er ogsaa bannet.

Silkemarkedet og Soft sleeper

I god stil stod jeg ogsaa opp tidlig denne dagen. Sammen med to engelskmenn som jeg motte paa Muren i gaar bestemte vi oss for aa avlegge et besok paa shoppingparadiset Silkemarkedet. Vi forventet aa se et yrende marked med dritt i gatene og rarelukter, men akk, I forbindelse med OL i 2008 hadde de revet alt sammen og istedet satt opp en stor bygning. Mange etsajer med 4-5kvm store boder gjorde det til et pulserende/slitsomt sted aa vaere. Vi saa noen andre vestlige, men stort sett kinesere (som overalt ellers). Kan vel forstaa at myndighetene ville ha det i mer ordnede former, og at hensynet til et faatall vestlige turister blir ignorert. En ting er sikkert, det manglet ikke paa utvalget. Mange av bodene forte kjente "merkeklaer". Sikkert fake alt sammen, men hvem bryr seg saa lenge kvaliteten er god (og det er den gjerne)? Det er jo i dette landet og landene rundt som produserer klaerene. Jeg kjopte en "North Face" jakke til 330 Yen. Aapningsbudet var paa 960, trutingen er jo tross alt endel av moroa.

Denne kvelden hadde jeg planlagt aa reise med tog til Urumqi. Det viste seg aa vaere vanskelig, utsolgt de naermeste dagene, fortalte de i resepsjonen paa hostellet. Kun "hard seats" ledig om noen dager. hmm... en liten strek i regningen for en som planegger dagen naar han vaakner. Med lapp i haanda full av kinesiske tegn dro jeg ned paa togstasjoen for aa kjope togbillett. Eneste retning som det var noe ledig var til Xi'an. Saa etter noen timers sovn paa togstasjonen, kun avbrutt av en politimann som ville vise meg ringetonene paa mobiltelefonen sin, fikk jeg komme inn paa toget. Gjennomlysning av bagasje selvsagt for kinesere. Normenn slipper tydeligvis det. "Nohw prolem Sir!" Siden "soft sleep" var det eneste som var ledig maatte jeg godta det. Hvis "soft sleep" hores mykt ut, saa kan jeg fortelle at det er rimlig hardt.Stiv i nakken og stuptrott kom jeg til Xi'an.

Den kinesiske mur og fredsavtale

Da har ogsaa denne gutten sett den kinesiske mur. Muren som bukter seg opp og ned, over hoye fjelltopper, frodige skoger, orken og fortsetter i over 7200km. Paa begynt 500 aar f.Kr., og fullfort i aar 221f.Kr. av den forste keiseren i Quin dynastiet. Rett og slett imponerende.
Lenge har kineserne trodd at muren kunne sees fra maanen. Hvis man henger en rod sytraa paa hovedbygget paa Glos, vil man da se den fra Sanfundet? Tro'kke det. Kineserne maatte sende Yang Liwei ut i verdensrommet for aa finne ut av det...
Hostellet vaart ordnet transport til en del av muren som kun 500 meter var pusset opp. Etter at vi hadde gaatt i 10 km. fant vi ut at dette maa vaere den storste/daarligste vorspielideen verden har sett. Men som man sier man skal ikke ta livet av initiativet!

Fredsavtale
Tilmiddag inngikk jeg fredsavtale med spisepinnene. Jeg skal spise saktere og bestile mat som passer til pinnene. Pinnene paa sin side skal ikke folge etter meg tilbake til Norge. Begge partene var svaert fornoyd med avtalen. Teknikken min begynner aa bli ganske bra.

Beijing, Sandaler og Pinnebruk

I dag kom jeg til Beijing. Denne byen er stor, sinnsykt stor. Nar alle menneskene skal ut i gatene samtidig er det klart at det blir trangt om plassen. Heldigvis satt jeg i en stor bil, saa vi hadde forkjorsvei hele veien fra flyplassen.
Tut og kjor!
Mitt forste oppdrag var aa skaffe meg noen sandaler. Trekingskoene som jeg trenger senere er ikke akkurat lette aa ha paa bena i denne temperaturen. I utgngspunktet trodde jeg det skulle bli lett aa skaffe sandaler, men naar den gjennomsnittlige kineser bruker sko som er i storrelse alt-for-liten og jeg bruker storrelse akkurt-passe (46) ble det en liten rundtur for jeg fant det jeg skulle ha. 10min senere kommer skoselgeren lopende etter meg men en sko i vaeret, jeg kunne jo fort trodd at han hadde skumle hensikter, men det viste seg bare at han hadde gitt meg to forskjellige storrelser, noe som igjen forte til manngar for aa finne normannen pa 190 og 46 i sko (var nok ikke saa vanskelig).

Vedrorende pinner
Har naa hatt mitt forste maaltid med pinner. Klarte etterhvert aa faa kontroll over dette forferdelige redskapet. Begynner aa tror at pinnene er en av Vaar skapers aprilsnarrspok, men kineserne skjonte ikke at det var en spok saa de fortsatte med det. Uten tvil vinneren av verdensmesterskapet for uparktiske spiseredskaper. Pinnene er nok grunnen til at menneskene her nede er saa smaa. Etter et maaltid med pinner har man jo nesten forbrennt like mange kallorier som man har spist. AA dra til South East Asia maa vaere den bese maaten aa slanke seg paa. Min bror gikk ned 5kg i lopet av sin tur her borte.
Konklusjon: "Skikk folge, eller land fly". Jeg blir nok her enstund til, saa pinnene maa jeg nok bli venner med.

P.S. Viste du at de har balsamert/fryst ned Mao, og stiller han ut hver dag? Hvor frisk kan en mann som har ligget 29aar paa voks se ut? Jeg bare spor... D.S.

Reiserute

Da har jeg endelig fått laget et kart over reiseruta mi.
Reiserute
Jeg har tegnet inn to streker blå og rød, det er litt usikkert om jeg får visum til Usbekistan, derfor er den blå linjen utenfor dette landet. Datoene er det eneste jeg har av holdepunkter. Ellers er jeg rimelig fleksibel. Vi får se hvor jeg ender opp.

3 Dager før avreise, og litt om Sommerlekene

Nå reiser jeg snart.
Det meste er under konroll, med unntak av Statistikk eksamen. Leter fortsatt etter reisehåndbok for Kina, utsolgt fra forlaget. Men i et land som er mange ganger større enn Drammen finnes det sikkert. Skal prøve å oppdaterre denne bloggen regelmessig etter hvert som jeg beveger meg.

Når det gjelder eksamen i statistikk kan man ved Norges Tekniske Univeristet velge om man vil ta eksamen i mai eller august. De som skal jobbe hele sommerferien tar ofte eksamen i mai, mens de som er så heldige å har fri i august kan bli en del av det artige felleskapet på Gløshaugen. SommerOlympianden, SommerLekene kjært barn har mange navn, og kjær er virkelig disse ukene da Trondheim endelig viser seg fra sin beste side. Det er på grunn av dette man år etter år kan se de samme personene tusle rundt på Gløs i noen magiske uker i august.
Vi sees.