En liten pinne Norge

Dagen i dag hadde kun et mål. Komme meg til Russland. Etter en virkelig elendig frokost var jeg klar for å begynne letingen etter riktig buss. Siden Kasakhstan bruker tøysebokstaver var det ikke så lett å lese skilter, men det gikk på et vis. Måtte bare huske at H er N, og B er V, osv...Etter noen skjemaer på flyplassen fikk jeg endelig sette meg på flyet, klar for å sette bena mine i Europa.
Maten på flyet var slik som alltid ikke noe særlig, men den gikk da ned. Blant vasne "grønn"saker og glasserte druer fant jeg det, en liten men ikke ubetydelig del av Norge. En tannpirker fra Jordan. Gleden var virkelig stor, og jeg hadde nesten lyst til å reise meg opp for å fortelle alle at denne tannpirkeren var laget i Norge, verden beste land å bo i, og samtidig legge ut om vikingene, stavkirker, 17.mai, fjordene, oljen, kongefamilien, melkesjokolade, pølse på Shell, og alt annet som handlet om landet mitt. Det ble med tanken.

Jeg ankom Moskva rundt midnatt. Der møtte jeg også de første backpackeren som jeg hadde truffet på svært lenge. De snakket fransk, en av den kunne litt engelsk. Vi slo følge inn til byen. Sliten etter en lang dag, satt jeg der på undergrunnen å bare hørte på de snakket seg i mellom, uten evne til å forstå et ord. Måten de franske glosene trillet mykt ut av hodene til disse menneskene var en fryd for øret, sammenliknet med den harde og kalde måten russerne snakket på. Jeg tenkte for meg selv: Dette må være verdens vakreste språk.

Klokka var blitt 0100 da jeg endelig kom meg inn til sentrum. Franskmennene dro hjem til en bekjent, så jeg var nødt til å finne meg et sted å bo alene. Til hjelp hadde jeg en side fra Lonely Planet, men ikke noe kart. Etter en del leting fant jeg frem til et sted. Resepsjonen var stengt, men etter kraftig banking stakk det ut et delvis engelsktalende hode som forklarte at det ikke var mulig å sove her. Det var ganske uaktuelt å begynne å gå på måfå for å finne et sted å sove siden klokka var nesten 0200. Derfor sa jeg at jeg kom til å legge meg utenfor døra hvis hun ikke fant et sted jeg kunne være. I frykt for at jeg faktisk mente det jeg sa(noe jeg gjorde) låste hun opp dagligstuen, og jeg fikk sove på sofaen der. Puh....

Rundtur i Almaty

Den siste dagen min i Kasakhstan ville jeg bruke til et dypdykk i Almaty. Med hjelp av kartet i Lonely Planet klarte jeg selvsagt å gå meg vill. Det fine med å gå seg litt vill i en forholdsvis stor by er at man oppsøker steder som man vanligvis ikke ville kommet borti. Etter en stund kom jeg frem til et universitet. Bygningen var av den virkelige kolossale typen av sovjetisk arkitektur, og jeg tenkte at det hadde vært fint å ta en titt inni. Det var ikke så lett å komme inn ettersom vaktene sa ”Njiet”, men jeg svarte selvsagt ”Oki?”, helt et de gav opp og slapp meg inn. Når noen andre oppdaget at jeg tok bilder av bygget, ble det en del mer styr, noen norske gloser og jeg var uten på gata igjen. Ganske mye pes for noen få bilder, men slik er det her i ex-sovjet statene. Sorry, jeg driver ikke spionasje ved inngangspartiet på universitetet deres. Tre ulandspoeng til Kasakhstan for denne hendelsen.
En annen ting som slo meg var at kjeder som McD., Burger King, og Pizza Hut ikke hadde etablert seg her, og det er jo fint. Det tar nok ikke så mange år før de kommer.

Sovjetisk arkitektur

Merkene Sovjetunionen satte i sentral-Asia er fortsatt tydelige, enten om det er lover som forbyr folk å ta med kart over Kasakhstan ut av landet, eller OVIR- registrering. Det størst sporet er allikevel, etter min mening, arkitekturen som man finner igjen i hver eneste by. Grå, store betong klosser langt ut på linje med åpne områder rundt. Store fellesarealer er en av elementene som er lette å kjenne igjen, Folk skulle ikke tenke på hva som var sitt, snarere hva som var "vårt". Har vært i noen blokker der rommene var på tre ganger tre meter, mens gangen utenfor hadde en bredde på fem. Pussig arealutnyttelse spor du meg.
Kristina 4.års arkitektstudent fra Hellas som har sommerjobb gjennom IAESTE. Ble vist noen planer om en ny bydel som skal anlegges utenfor Astana. Sjefen for dette store Kasakstanske arkitektfirmaet spurte så om hva hun syntes. Hun svare da så diplomatisk som hun kunne at det var kaldt upersonlig og fryktelig stygt. Selvsagt brukt hun ikke de ordene, hun avsluttet så med noen ideer om hvordan gjøre det litt finere. Svaret fra sjefen var da, 'denne måten å bygge på osker vi ikke å forandre'. Forslagene om å bruke andre materialer, farger eller former, ble mott med et arrogant, 'slik gjør vi det her i landet'. For noen uker siden var det en stor internasjonal arkitektmesse i Hellas, og den kahsakstanske sjefen hadde vært på besøk. Blant store navn, kreativitet og prestisjetunge prosjekter, var bildene som sjefen hadde vendt tilbake til Kasakhstan med kun av frikantete bygg.
Etter hver som Kristina forteller om arbeidsmåten på arkitektkontoret begynner jeg å tenke, er det ikke arkitektene som skal være kreative, sivilingeniør som er kritiske og anleggsarbeiderne oppgitte (over planene til sivilingeniøren). Det slo meg så at kanskje var ikke det største arret etter Sovjetunionen bygningene som var bygget, kanskje er det den kreative tanken som er amputeret.

Dusj og tivoli

Etter en ganske urolig natt dro jeg fra hotellet, jeg gadd ikke spare 150 kroner for å bo tre døgn til i det rottereiret. Det neste stedet jeg fant var betydelig bedre. 32 timer på tog uten air-con, samt tre dager på mindre trivelige hoteller skulle vaskes bort. Tror sjelden varmtvannsregningen for hotellet noen gang har vært så stor. Hørte jeg sparedusj? Tro'kke det.

Almaty er den stolte eier av et tivoli. Det er faktisk ganske så bra også, i hvert fall billig å komme inn rundt 50kr for et fripass. I spøkelseshuset var det faktisk levende personer som stod og skremte folk. I bunn og grunn er ikke voksne folk som snakker russisk og er rundt to hoder lavere enn deg så veldig skummelt. Det begynte først å bli litt skummelt i det jeg satte meg ned i det ene apparatet "Top Spin", for så å begynne å tenke over hvordan vedlikeholds rutinene i dette landet er. Hvordan skulle de få råd til alt vedlikeholdet når hver person kun bidrar med 50kr på en hel kveld. Det gikk heldigvis bra. Etter at vi hadde gått ut forteller den ene lokale studenten at det var en dødsulykke i "Top Spin" for noen år side. Mannen ble slynget ut av setet når apparatet var på sitt høyeste, noe som igjen forte til et fall på rundt 30 meter. Oki, nok karusell for i dag.

Bestikkelse og hotell/ungdommsanstalt

Den billigste måten å reise rundt i Kasakhstan på er tog. Denne gangen hadde jeg til og med klart å komme meg på et nattog. Rundt 0300 ble jeg vekket av en ny passkontroll. Kontrolløren forstod rask at jeg ikke var fra landet, så jeg måtte bli med til et eget rom i toget der disse "viktige" personene skulle sjekke dokumentene mine. Siden jeg var sikker på at jeg hadde alle dokumentene i orden syns jeg det var litt merkelig, men jeg fulgte etter. Når jeg kom frem var det allerede en person inne i rommet sammen med kontrollørene, når de så at jeg fulgte med på hva som skjedde slengte de igjen doren. Litt senere var det min tur. Etter at han nøye hadde gransket immigrasjonskortet, OVIR skjemaet mitt samt pass og visum, var det klart at de var ute etter noe mer. Jeg latet som jeg ikke skjønte noen ting. Den andre begynner å gin seg i fingrene, tydelig penger tegnet. Svaret mitt, som selvsagt var på norsk, ble etterfulgt av "Ok? Ok?" Etter litt gikk de lei og gav meg dokumentene tilbake. Det ble ikke noen penger å hente hos denne nordmannen.
Da jeg hadde kommet til endestasjonen startet jakten på et sted å sove. Tilslutt fant jeg et sted til 1500tenge. Ikke var det lett å finne inngangen, og enda vanskeligere var det å prøve å fortelle hva jeg ville. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Tilslutt fikk jeg en nøkkel. I det jeg gikk oppover etasjene virket dette stedet mer og mer tvilsomt. Det var en del ungdom rundt 15-16 år, og jeg fikk etter hvert inntrykk av at dette var mer en ungdomsanstalt enn et hotell. Det var ett toalett på hele etasjen, og dusjene (disse var det to av) fungerte ikke. Omhyggelig låste jeg doren og satte en stor foran for jeg la meg til å sove.

Vedrorende Kasakstan

Tenkte det var paa tide aa skrive litt om Kasakstan. I utgangspunktet skulle man tro det var relativt lett aa komme seg rundt i landet, og det er det saa fremt man kommer over spraakvanskene. En god del fantasi, mye miming og en penn lett tilgjengelig hjelper langt paa vei. Byraakratiet i de tidligere sovjetstatene haandterer man slik som min kjaere soster Kjersti saa fint formulerte det: Spill litt dum, sjarmerende og beslutningsdyktig.
Den storste vanskeligheten med aa reise i Kasakstan er avstandene. Landet strekker seg over et omraade som er nesten fem ganger saa stort som Frankriket. Store deler av dette er orken, saa jernbanen gaar ofte ikke rett frem. Ikke alle byene i Kasakstan er like spennende, saa man kan risikere i noen tilfeller aa sitte 50 timer paa toget for aa ende opp paa et sted som i norsk maalestokk kan sammenliknes med Mjondalen, Koppang, Orkanger eller Klofta.

President Nazarbaev flyttet i 1997 hovedstaden fra Almaty, paa grensen til Kirgisistan, til Astana midt i landet. Mange mener at dette ble gjort for aa skape avstand til nabolandene i sor, og paa den maaten vaere tryggere hvis fundementalister skulle faa kontrollen over de sorlige delene av sentral-Asia. Astana som for var en by midt uten paa steppene, fikk en rask oppblomstring fra salg av olje og vestlige invisteringer. Blant annet ble Statoils kontor i Astana aapnet i mai 2004.

Oljefunnet i det kaspiske hav forte til ytterligere vekst i Kasakstan. Et funn som mener er det storste siden Prudoebukta i Alaska i 1967. Nazarbaevs frieri til internationale oljeselvskaper har fort til massive annklager om korrupsjon i regjeringen. I 1996 tillot statsministeren at over 1 milliard dollar overfort til utenlandske kontoer i Nazarbaev sitt navn. Den offesielle uttalelsen var at de ble satt der for sikkerhet under vanskelige okonomiske tider. Alle er alikevel ikke helt overbevist om at regjeringen har rent mel posen.
Lav inntekt til tross, levestandarden fortsetter aa oke for folket i dette store landet, og den sittende regjeringen klarer ogsaa aa holde politisk uro i sjakk. Hvis Nazarbaevs tillot frie og rettferdige valg, ville han kanskje overraske seg selv ved aa faktisk vinne. Hvis Nazarbaev vil stille ved presidentvalget i 2006 maa han forst forandre grunnloven, kanskje det er like greit aa trekke seg tilbake. Hva med Sveits?

http://www.statoil.com/STATOILCOM/SVG00990.nsf?opendatabase&lang=no&artid=41256A3A0055DD32C125702A00307D99

Turkistan og roverspraak

Turkistan ligger paa kanten av Kyzylkum orkenen syd i Kasakstan. I denne lille byen ligger landets viktigste og mest storslagne muslimske helligdom, Kazha Akhmed Yasaui mausoleumet. Kazha Akhamed Yasaui var en hellig muslimsk mann som levde rundt 1100. I tillegg til aa vaere den stolte innehaveren av et langt aa vanskelig vanskelig navn, dannet han ogsaa en sekt oppkalt etter seg selv, Yasaui Sulfi ordenen. Naar han dode ble det bygget et lite gravsted over ham. Pilgrimmer fra fjern og naer strommet til, og 233 aar etter hans dod ble det bygget et stort mausoleum over graven. Dette mausoleet ble rikt utsmykket, men desverre dode initiativtakeren for arbeidet var ferdig. Siden arbeiderne startet fra baksiden paa mausoleet og arbeidet seg fremover, ble derfor fasaden ikke fulfort.
">
Omraadet omkranses av en stilig bymur, men det virket som om sementen saa vidt hadde rukket aa torke. Ikke helt autentisk med andre ord.

Senere denne dagen bestemte jeg meg for aa kjope togbillett til neste dag. Det var ikke saa lett aa forklare at jeg ville ha en seng, overkoye, og forlate byen neste dag. Etterhvert var det fire vakter som stod aa fulgte med tegneserien som utviklet seg i notatboka min, tilslutt tror jeg de skjonte hva jeg mente. Sitter hvertfall med en billett i haanden, som jeg ikke skjonner et plukk av dette paa grunn av at den er skrevet paa roverspraak med toysebokstaver.

Togtur og smugling

For byen rakk aa vaakne var denne gutte paa bena. Etter litt hadde jeg til og med kommet meg paa riktig tog. Dette toget hadde Moskva og det var tydelig at mange var paa langtur. Noen fraktet sykkler, vannmeloner, i nabokoya var det fire esker levende kyllinger, andre fraktet bare seg selv.

For toget rakk aa fylle seg opp tok tre stykker aa demonterte deler av taket for saa aa stappe det full av nye Spiderman-bagger, nye bukser og annet. Et annet sted var det en som tok opp plankene i gulvet. I rommet som viste seg aa vaere under, ble det saa lempet noe jeg mener saa ut som store sekker med korn. Etter at rommet var fylt til randen, ble plankene lagt paa plass slik at alt saa helt normalt ut. Ikke vanskelig aa forstaa hva de drev med, det hele til togpersonalets store velsignelse. Faktisk var et par av dem med paa aa lempe noen av varene som ble gjemt i taket.

Flere passkontroller senere var jeg kommet til Turkistan. Det var allerede blitt midnatt, saa jeg tenkte det var best aa finne meg et sted aa bo. Uten storre vanskeligheter fant jeg meg et krypinn til 500 tenge. 1000 tenge er rundt 50 kroner, saa det var ikke saa vaerst.

Byraakrati, billettkjop og pizza

I Kasakstan kreves det at alle utenlendinger registrerer seg innen fem dager etter annkomst. hvis ikke dette gjores kan boter paa alt fra 80 til 150 dollar vente deg. Siden jeg ikke onsket aa havne i mer klameri enn nodvendig med myndighetene tenkte jeg at det var lurt aa gjore som de bad om. I folge LonelyPlanet skulle det vaere muligaa gjore det paa togstasjonen i tillegg OVIR kontoret. Saa etter en forsinket frokost befant jeg meg paa togstasjonen, med to maal: Registrere meg, og komme meg paa toget til Aralsk. Raskt fant jeg ut at spraak problemene storre enn vanlig. Plutselig gaar dama ut av informasjonsboksen sin og drar meg ut paa perongen, og vil at jeg skal gaa ombord i toget som staar paa spor 1. Fast bestemt paa aa ikke forlate Almaty for jeg hadde papirene i orden sier jeg:" Njiet, njiet, Millitzjia"(nei, nei, politet) etterfulgt av slag paa fingrene og andre ting politiet kan komme til aa gjore med meg hvis de blir sinte. Hun folger meg saa bort til en politimann. Jeg gjentok saa"Registrtza" og viftet med immegrasjonskortet mitt. Han folger meg saa til en annen luke paa jernbanestasjonen, den forste dama som provde aa hjelpe meg ved aa sende meg paa toget til Aralsk uregistrer og uten billett, blir litt overrasket. Utrykket hennes var liknet lit paa"hmm, er det slik det ser ut paa andre siden av ventehallen..."

I denne luka rekker en dame meg et skjema. Skrevet paa russisk, annet fantes ikke, dessuten skjonte ingen av dem et ord engelsk. Gruble, gruble... Her staar jeg med et dokument jeg ikke skjonner noen ting av. Etter litt kommer det en fyr bort til meg. Han griper skjemaet og kikker i passet mitt som jeg har vedsiden av. Saa begynner han aa fylle ut. Ikke kunne han engelsk, men tysk det kunne han.
Kryss i taket, jeg fikk bruk for tysk kunskapene mine!
Det var et problem, paa skjema maatte jeg fortelle hvor jeg skulle bo. Siden reisen stort sett basserer seg paa impulser var det vanskelig aa svare paa dette. Fyren som hjelper meg svarer: "Du bist meine Gast" ( Ja Kjersti, jeg vet det skal vare to prikker over a'en), slik endte det med at jeg offesielt bor hos denne ukjente personen. Etter litt smaaprat (paa tysk) drar han. Jeg leser senere at av de etniske gruppene Kasakstan bestaar av er 2,5% tyskere.
Toget til Aralsk hadde saa gaatt. Jeg prover saa aa faa kjopt en billett, med noen ferdig laerte fraser spor jeg om hvor lang tid det tar aa ta toget dit. Dama i luka svarer 36 timer. Urk! Naa hadde jeg rundt 8 dager igjen i landet, skulle jeg da bruke 3 dogn inne i en tog kupee? Tro'kke det. Bestemet meg istedet for aa reise til Turkistan, denne byen laa naermere, bare 18,5 time unna.

Toget gikk 0550 neste morgen saa jeg fikk litt tid til aa se Almaty. Spiste saa pizza sammen med Stavanger studentene, og en gresk jente som het Kristina. Hun hadde ogsaa sommerjobb gjennom IASTE, og lovet meg omvisning i byen naar jeg kom tilbake fra Turkistan. Gutta som skulle reise til flyplassen klokka 2300 hadde betalt for rommet et dogn til saa de lot meg arve det etter at de hadde reist. Alt i alt en trivelig gjeng.

Farvel til Kirgisistan, normann i Kasakstan og berg-studenter fra Stavanger

Siste natt i Kirgisistan ble tilbragt i en brannfelle av et hotell. Etter aa ha vandret litt rundt i Bishkek og sett det som er verdt aa se tar jeg farvel med Derek og Johna. Litt etter sitter jeg paa bussen til Almaty, men for jeg kommer til Almaty maa jeg gjennom grensekontrollen.

Etter et par timers kjoring kommer bussen frem til grensen. Bussen tommes og vi blir fort inn i et rom. Immegrasjonskort fylles ut, saa er det bare aa stille seg i ko. Det tar ikke lang tid for den ene vakten faar nyss om at det er en fra et fremmed land i koen, noen russiske gloser senere og jeg befinner meg forst i koen, horte jeg "Norsk"? Naar jeg kommer ut driver noen vakter og tommer minibussen. Bagasjen blir lagt ut, og eieren maa vise innholdet for vaktene. Saa var det min tur, jeg sier noen engelske ord. De svarer bestemt "Passport!", tror det er det eneste engelske ordet de kan. "Norvegia" svarer jeg med et stort smil mens jeg rekker dem passet mitt. "Ok, Ok" gjentar de for de setter sekken min tilbake uten aa ha rort den.

Vips var jeg kommet inn i Kasakstan. Klokka hadde blitt rundt 0030 naar jeg ankom bussholdeplassen. Litt rask orientering og jeg kom meg inn til sentrum, og jakten paa byens billigst overnatting kunne begynne. Forste sted 2000 tenge. Fortsatt litt forvirret over aa ha nye toysepenger/monopolpenger. Syns jeg kunne huske at man kunne kjope et hus paa Raadshusplassen eller to paa Grensen for samme belop. (Momopol av gamle typen, slik vi har pa hytta.) Jeg gikk derfor til neste, der skulle de ha 4500, dette var da fryktelig til utviklig tenkte jeg. Saa ved en tilfeldighet spurte jeg to stykker som stod utenfor om de viste om et skikkelig billig sted aa sove. De pekte da paa hotellet som jeg forst hadde vaert aa besokt. Jeg spurte om en av dem kunne gaa inn aa sporre om pris, det har nemelig skjedd at de setter opp prisen naar jeg ikke snakker spraaket. I det han kommer ut igjen forteller han at prisen fortsatt var 2000, men det var for dobbeltrom. Han var paa besok i byen uten sted aa bo, venninnen han var sammen med var bare en gammel klassekamerat, da kunne vi jo dele rom. Ikke noe problem, saa sparte vi begge 1000.

Rommet viste seg aa vaere passe stort med felles bad, og en ganske ok balkong. I det jeg gaar ut paa balkongen ser jeg at det sitter en fyr paa nabobalkongen, tydelig med europeiske trekk. Det klassiske sporsmaalet sitter ganske lost hos meg etter disse ukene:"Where are you from?"
"Norway" lyder det tilbake.
"Det passer jo ganske bra" svarer jeg tilbake.
"I hellvete" klinger det tilbake paa Aalesunds dialekt. Saa stikker det ut et nytt hode fra dora. For han rekker aa si noe kommer det et "Hallaa" fra meg.
"I hellvete" lyder det tilbake, ogsaa denne gangen paa Aalesunds dialekt.
Etter at noen ol var kjopt inn og minibank oppsokt, befant jeg meg sammen med disse to paa balkongen.
Det viste seg at de to var berg-studenter (geo-petrolium) fra universitetet i Stavanger. Begge med ett aar igjen til bachlor. Utrolig avslappende aa kunne snakke norsk igjen. Klokka ble faktisk 0630 for vi gikk aa laa oss.

Skog av hvalnotter, hesten Kjersti og naer doden opplevelse i trafikken

Utenfor Arslanbob ligger det de fortalte at var verdens storste hvalnottskog. Siden hverken jeg, Derek eller Johna aldri hadde sett en hvalnottskog og hvertfall ikke verdens storste, fant vi ut at vi var nodt til aa ta den i naermere besiktelse for vi startet paa reisen mot Bishkek. Og hva er mer naturlig enn aa se en hvalnott skog fra hesteryggen.
Tidelig denne morgenen fikk vi leid tre hester fra en gaard i naerheten, en lokal engelsk talende mann skulle vise oss veien.
Hesten min virket litt motvillig i starten. Den var stort sett interisert i aa henge rundt sammen med de andre hestene, den fikk derfor navnet etter min tvillingsoster, Kjersti. Paa overflaten virket den snill og lydig, men den hadde et alter ego, som blandt annet jeg og de som kjente denne hesten godt skulle faa oppdage. Men det er ikke den ting ikke litt pisk loser, og saa var den snill igjen. Det virket heller ikke som om den hadde gjort saerlig mye fysisk arbeid i lopet av livet. Hvis noen hadde sagt at denne hesten skulle vaere med paa et ritt paa omlag 50 mil ilopet av en dag, ville nok de fleste, selv mor og far til denne hesten, tvilt sterkt paa at den ville fulfort. Men traveren Kjersti fulforte til alles store forbauselse.
Etter at vi hadde ridd i noen timer kom vi inn i skogen. Gamle tykke stammer, og et kraftig lovtak gjorde alt dette stedet minnet mer om eneventyrskog. For Tolkien entusiaster virket den litt som en snill verson av Fangorn. Trivelig sted.

Fra en rolig skog dro vi ned til landsbyen igjen. Mens vi ventet paa han som skulle kjore oss, saa vi et gravfolge gaa forbi. Den dode var pakket inn i flotte tepper og plassert paa en baare. Denne ble baaret hoyt mens mange mennesker fulgte etter. Vi blir fortalt at det er en dame paa 45 aar som hadde faatt trobbel med hjertet. Hun etterlot seg 6 barn.
Endelig kom bilen vaar. Ruten var saa sonderknust som man kan faa det. Derek som satt i framsetet kunne kjenne at ruta beveget seg naar bilen kjorte fort. Dette var desverre ikke det eneste som bekymert oss. Sjaaforene som knapt hadde vaert utenfor Arslanbob omraadet var totalt uduglig.
Enkelte strekninger av veien mot Bishkek hadde asfalt, dette gjorde at sjaaforen kunne kjore enda raskere enn det som han var vandt med. Gjentatte ganger maatte Derek si ifra naar mannen provde aa kjoreforbi i yttersving, over bakketopp eller naar det kom bil imot oss. Mistet tellingen paa hvor mange ganger det hylte i hjelene paa bilen. Hverken bremsene eller dekkene var saerlig gode.
Naar vi kom inn til Bishkek, var det sjaaforens tur til aa bli redd. Saa mange biler og veier gjorde han totalt vettskremt, og oss enda mer skremt. Etter litt kjoring paa fortauet, noen rode lys og en enveiskjoring og vi var fremme. Takk for det.

Foss, bading og kirgisisk gjestfrihet

Slik som i store deler av Kirgisistan er det naturen som er det mest imponerende. Arslanbob er intet unntak fra dette. Med fjell paa 4-5000 meter rett bak hytta vaar er mulighetene for tinderangling enorme. Etter en times gange kom vi til en foss som skal vaere den storste i omraadet. Med et fall paa 80 meter var den litt av et skue. Ved fossen var det flere par, den skal visst nok vaere litt hellig (???) og til hjelp for barnlose par, paa hvilken maate har jeg ingen anelse om. Uansett barn eller ikke, fin var den hvertfall.
Paa vei tilbake fant vi et lite og skjult juv som vannet rant igjennom. Det tok ikke lang tid for vi var alle uti vannet. Kort tid senere oppdaget at det var smeltevann fra fjellen, derfor var vannet noe kjorlig. Det ble nesten litt vanskelig aa holde maska, naar jeg forklarte amerikanerne at dette var vi vant med i Norge. Virkelig idyllisk, men vannet kunne vaert varmere.

Senere denne dagen ruslet vi igjennom landsbyen. Naar vi kikket inn igjennom porten og inn paa en gaardsplass fikk vi virkelig bakoversveis. Fylt opp av blomster langs veggen paa huset, en bronn paa midten og tre smaa barn lekende paa gaarsplassen. Moren til barna faar oye paa oss, og for vi rekker aa sporre om vi kan ta et bilde av stedet, hadde hun bedt oss inn paa te. Vi var ikke vanskelig til aa overtales. Saa der satt vi i skyggen, paa et teppe omkranset av blomster og mens den lille jenta etterfulgt av moren serverte oss te, brod og honning. Jeg som tidligere ikke har vaert saa glad i honning (til fars store skuffelse, han er hobbybirokter), hadde glemt alt dette, og syntes at bedre kunne ting virkelig ikke bli. Her stod tiden helt stille, selv i ettertid sitter jeg igjen med en merkelig folelse av denne gaartsplassen. Ingen av de som bodde der satt sammen med oss. Hva hadde naboene sagt hvis de hadde faat vite at husets frue satt aa drakk te sammen med tre ukjente menn, naar mannen arbeidet paa jordet, huff og huff...
I det vi skulle dra spor vi hvor mye de skal ha for maaltidet. Naar vi tok opp lommeboka for aa betale trodde hun at vi skulle veksle, selvsagt skulle de ikke ha noe for maaltidet var svaret. Vi gjemte allikevel 100 som undet det ene fatet. Kan kanskje helpe den med aa skaffe sko til den minste gutten.

Det er vel kanskje en typisk vestelig holdning at man skal betale for det man faar, ofte utifra det man har, men her i landet er det mer tanken og vennligheten som er det viktigste. Andre steder der vi har stoppet og bodd, er et par siggaretter til far, kanskje noe sott til barna, alt de forventer. Allikevel sitter man igjenmed en folelse av at man skulle stikke med aa kjope en sekk leker eller flere pakker royk, for vi har saa mye. Derek som har et pass som minner mer om en liten bok, laerte meg endel etikette for forskjellige land. Foruten om den materalistiske rikdommen vi har i vesten er nok dette en av de storste kulturforskjellene jeg har mott. Denne landsbyen er ogsaa det eneste stedet, med en viss storrelse, jeg har reist i der det ikke var mulig aa oppdrive gjenstander som CocaCola produkter, Pepsi produkter, Nestle produkter og vann paa flaske. Det naermeste jeg kom vestlig produkter var en Snikkers som hadde gaatt ut paa dato. Ettelikninger fantes det noen av, men alle var produsert i Kirgisistan. Ganske interissant aa komme til et slikt sted som var uten disse varene. Det er nok et tegn paa at avstanden til omverdnen. Det var ikke noe stress i denne byen for aa si det slik.

Svette armhuler og vanlige ting i Kirgisistan

Vi folte at vi ganske raskt hadde sett Osh. Den andre minibanken i Kirgisistan skulle befinne seg her. Det viste seg at den hadde blitt fjernet saa Kirgistan hadde naa kun en fungerende minebank. Derek og Johnas tid i landet begynte aa naerme seg slutten, og jeg onsket aa reise over til Kasakstan. Vi tenkte derfor at det hadde vaert fint aa avslutte et litt rolig sted. Arslanbob er et lite sted ved foten av Fergana fjellene, flere lokale hadde ogsaa anbefalt dette stedet for oss. Tidligere hadde det vaert et feriested for hoytrangerte personer i Sovjetunionen.
Etter litt vekslende transport hoppet vi inn i en forvokst minibuss. Det var det tydelig vis andre som ogsaa hadde planlagt, rundt 60 stykker til. Noen fraktet rekker med korn, vannmeloner og andre gjenstander. Et par fulle folk var der ogsaa. Svett varmt og stoyende er noen av ordene som kan beskrive denne bussturen. Litt slitne kom vi til Arslanbob. Alt i alt et litt forfallent sted, men det ble fort glemt naar man stirret opp mot fjellene som omkranset dette stedet.

Noen ting er mer vanlig i Kirgisistan enn i resten av verden. Her er topp ti:
- Gulltenner. Kirgisistan, landet uberort av moderne tannpleie* Damer og menn alle har dem, alle!
-Knust frontrute, paa biler som oftest er svaert gamle
-Vodka, alle butikker selger det. Koster som regel mindre enn blandevann
-Veier som minner mer om traktorveier
-Menn med rare hatter, disse kalles Kalpak og er Kirgisistans national hatt6. Hester
-Surnet hestemelk, Komos.

*Er klar over at Molvanina har paaberopt seg dette, men det kunne passe like bra i dette landet. http://www.molvania.com.au/molvania/

Lommetyv, knivkutting og valg av ny president

Denne morgenen satte vi oss paa bussen til Osh. Byen er en nest storste i Kirgisistan. Det var her opproret startet i februar, og omraadet huser enkelte islamske fundementalistiske grupper. Uroligheter som tidligere har startet i Tasjikistan og Usbekistan har hatt en tendens til aa spre seg over grensen og inn til denne byen. For aa faa storre kontroll over denne provinsen er det satt igang et stort arbeidet med aa lage en vei fra hovedstaden i nord, Bishkek, ned til denne byen i sor.
I likhet med Jalal Abad pulserer ogsaa denne byen, og kan for et utrent oye saa vel som et trent
virke litt kaotisk. Etter at vi hadde funnet et skropelig, men billig sted aa sove, tok turen ned til sondagsmarkede. Kort tid senere kjenner jeg at noen fiklig med sekken min, jeg snur meg rask aa stirrer rett inn i oynene paa en 15-16 aaring. Kikker saa paa sekken min aa ser at det lille rommet er aapent. Jeg veksler saa noen ord med Johna, for vi igjen ser den samme fyren holde paa med veska til en jente lengre fremme. Han blir saa oppmerksom paa at jeg og Derek folger han med blikkene vaare, og prover aa stikke av. Derek prover raskt aa avskjere ham, jeg vet fortsatt ikke om han hadde tatt noe fra meg. Naar han ser at han ikke kan komme ut der Derek staar loper han andre veien. Jeg ser da at han har noe i en lukket haand, og legger paa sprang over gata rett bak ham. Paa fortauet stanser ham, Derek har kommet over og ham er sperret paa hver side mellom oss, en bod og en mur vegg. "Gi oss det du har tatt", seier vi. Derek som snakker tyrkisk, gjor seg forstaatt. Han holder da frem noe mot oss, ser ikke helt hva det er. Han begynner saa aa kutte seg i armen med det. Det er en liten kniv, eller en skalpell, rundt 1-2 cm. Raske gjentatte kutt i armen som gjor dype innhugg i guttens arm. I det vi skjonner hva han driver med trekker vi oss automatisk tilbake. Ikke verdt aa bli skadet. Gutten loper forbi Derek og bort, mens blodet renner kraftig fra armen hans. Ganske ekkel episode, men svaert bra aa ha Derek og Johna der. Begge amerikanerne er ganske hoye, Derek er 34 aar Johna 28. Svaert velreist begge to.
Det tok ikke lang tid for galgenhumoren begynte aa komme. Slik som Derek saa det: "That guy didn't know Kung Fu, but he did know Cut You"

Senere denne dagen var det valg i Kirgisistan. Jeg gikk innom tre valglokaler og snakket med folk. Mange unge som var svaert engasjert i dette valget. Optimismen var hvertfall tilstedet. Etter at de hadde stemt ble fingeren dyppet i et blekk som kun kan sees naar en uv-lampe lyses over. Dette for aa forhindre at noen stemte to ganger. Ikke noe opptoyer eller noe slik, rolig aa fredelig.

Stridsvognstrasee, brekkmiddel og kebab

Det ble sagt at det ikke var mulig aa komme videre fra Kazerman uten aa haa en bil med firehjulstrekk, dette fordi veien var saa daarlig. Vi hadde litt vanskelig for aa tro at den kunne bli saa mye verre enn i gaar, men vi tok i mot det lokale raadet. Ved hjelp av familien som vi bodde hos fant vi en fyr som eide en gammel sovjetisk jeep fra forsvaret, han skulle kunne ta oss over fjellene ned til Jalal Abad. Det viste seg at veien virkelig var saa daarlig som de provde aa fortelle oss. For aa skape et bilde paa hvordan den var, kan jeg fortelle at den hadde bredden fra kystveiene paa Vestlandet, svingene til Trollstigen og jevnheten som en stridsvognstrasee. For dere som ikke har sett eller gaatt langs en stridsvognstrasee saa kan jeg forsikre dere om at de faerreste personbiler ville vaert i stand til aa komme frem. Var det ikke nok med at veien var elendig, saa var det ogsaa kuer i veibanen. Disse ble bare puffet til siden av bilen, noe som forte til at en holdt paa aa bli skubbet over kanten. Sjaaforen brydde seg ikke stort med det, og noen timer senere var vi kommet ned til byen.

Et billig hotell, og litt pruting og vi var klare for aa undersoke sentrum. Byen hadde et yrende marked, der det meste av salgbare varer/skrot var til salgs. Det varte ikke lenge for Derek ville spandere paa meg en SHORO. Dette var en drink som ble solgt fra store fat paa gata. Tror det var meningen at det var en slags torstedrikk. En litt skeptisk slurk senere og overlevningsinstinktet og brekkningsrefleksen var et faktum. Derek og Johna (de to amerikanerne som jeg motte for noen dager siden) hadde drukket dette for, men de maatte nesten ta en slurk naar de saa hvordan det gikk med meg. Ikke godt denne gangen heller, nei!

Jalal Abad har en stor andel av usbekere. Dette merkes klart paa utseende til folket. Usbekerne er betydelig mer religiose enn kirgiserne, de har ogsaa litt forskjellige matvaner. Turens forste donnerkebab var et faktum. Herlig!

Krigisistans svar paa trollstigen

Etter aa ha tatt farvel med gjeterne paa Tash Rabat, satte vi kursen mot Naryn. Dette er utgangspunktet for aa krysse fjellene over til Jalal-Abad og Osh. Etter en virkelig hard omgang med pruting var vi paa vei. Veien som liknet mer paa en forfallen traktosti var, i folge LonelyPlanet, sprengt ut i 1903, og slikert ikke vedlikeholdt siden. Etter noen timer i et flatt orkenliknende omraade, begynte den aa stige. Bilen som skulle ta oss over denne 3800 meter hoye fjellryggen likte ikke bakker noe saerlig, og lite trivelige lyder kom fra panseret. Veien gikk i kraftige zigg zakker opp over, noen steder var den vasket bort av kryssende elver og provisoriske plater (som sikkert hadde vaert der i 20 aar) var lagt der til stotte, andre steder var det ras fra det overhengende fjellet som forte veien virkelig naerme stupet. Denne veien ville faatt Trollstigen til aa minne om en motervei over en bakketopp, med en ubeskrivelig utsikt paa toppen. Her bodde en liten familie med 4-5 smaa barn, det var ikke saa ofte fremmede stoppet saa vi ble invitert inn. Dette hadde vi ikke tid til siden blien til Vladimir(sjaaforen) manglet frontlys og vi maatte ned fra fjellet for det ble morkt. Men utdeling av drops til barna og siggaretter til far gjorde at alle var fornoyde. Til tross for to motorstopp, litt mekking og et dekkskifte, kom vi frem til Kazarman 6 timer etter at vi hadde reist fra Naryn.

Kazarman er en gullgruve by i midten av ingensteder, med en litt raa, utemmet atmosfaere. Ikke noe trivelig sted aa tilbringe mye tid. Tenkte litt over hvordan det hadde vaert aa vaere der om vinteren naar byen er isolert paa grunn av fjellene rundt. Her ble vi vaerende en natt. Gatelys fantes ikke, men etter litt sporring, tegnspraak og kroppsspraak fant vi et szted aa sove.

Jakten paa Chatyr-Kol

Dette skulle vise seg aa bli starten paa den store turdagen. Rundt 0830 var vi klare til aa gaa. Vi hadde base i Tash Rabat, slik at sekkene vaare laa igjen. Etter en liten kikk paa et kart en av bondene i omraadet hadde la vi i vei. Karte som var av sojvet typen, stor maalestokk, og sensurert (for omraadet grenset mot Kina) fikk vi ikke laane. Litt dumt, men det skulle nok gaa bra. Det store maalet var Chatyr-Kol passet, et sted med en utrolig utsikt over en innsjo og lavlandet nesten 4000 meter lengre nede.
Rundt klokka 1200 kom vi til forste utsiktspunkt. Ikke noe innsjo aa se, men en temelig dramatisk utsikt over et kilppelandskap som ville faatt enhver tinderangler til aa klo i fingrene. Det var sikkert i nabodalen vi skulle, tenker vi for vi legger i vei. To timer senere, ny rygg. Ikke noen innsjo aa se, sikkert den borteste dalen. Klokka 1600 kommer vi inn i det som var den rette dalen. Med en pust og en puls langt over det som regnes for sunt, karret vi oss opp de siste 400 hoydemeterne. Paa toppen var vi rundt 4000 moh. Her kunne vi faktisk konstatere: Ikke noen innsjo. Den var visst paa andre siden av fjellet, vi saa kun elven som forte ut i den. Siden vi hadde faatt en super fjellopplevelse, itillegg til en hel gronn dal for oss selv, for ikke aa glemme mange blider fine blider, saa vi oss fornoyde. Vi vendte saa snuten mot Tash Rabat, og kom tilbake idee solen var bak fjellene.

Moralen: Det er ikke saa viktig hva man ser, saa lenge man er fornoyd.

Tash Rabat

Denne dagen skulle hadde jeg lyst til aa prove aa komme til Tash Rabat. Et gammelt tilholdsted for reisende paa silkeveien. Problemet var aa komme ut til dit uten aa sprenge budsjettet. Utgangspunktet var den lille landsbyen Naryn, 2000moh. Her moter jeg guttene Derek og Johna. De hadde ogsaa tenkt seg til Tash Rabat, paa denne maaten fikk vi fordelt utgiftene. I dette omraadet er det lettest aa reise rundt med taxi. Derek, som viser seg aa vaere et geni naar det gjelder pruting, fikset en bra deal paa et lasteplan. Paa det meste var det 15 stykker rundt oss, alle med en egen mening paa hva som var den rette prisen. Veien gikk gjennom et utrolig landskap inn i fjellene noen kilometre utenfor At-Bashy. Etter noen kilometre svingte veien av og inn en trang og ganske saa skjult dal. Terrenget her er som skapt for aa gjemme seg bort fra farlige rovere. Etter nesten tre timer paa et stovete lasteplan kom vi frem til Tash- Rabat. Dette er virkelig et fasinerende sted. Paa 3500 meters hoyde klemt i mellom store fjell, med gronne aaser ligger denne lille festningen/moskeen/handelsposten.
I dag er stedet kun et sted der dyr paa sommerbeite tusler rundt, side om side med turister som kommer hit i ny og ned. For, et hvilested for reisende karavaner som skulle, eller hadde krysset fjellene fra Kashgar i Kina.

Omraadet kan vanskelig beskrives, ord blir svaert fattige. Helt enormt.

Russisk vodka, tomat med salt, og andre daarlige ideer

I et land der sitronene vokser fryktelig langt vekk og lime er kun et verb paa norsk, har befolkningen i Kirgisistan funnet sin egen vri paa problemet med daarlig ettersmak. Hvis man i utgangspunktet ikke tror at russisk vodka til nesten ingen kroner flaska er fryktelige saker, saa kan jeg, Oyvind fodt i Drammen student i Trondheim, forsikre dere om at det faktisk er fryktelige greier.

Det hadde seg slikt at paa leting etter et husrom traff jeg Nicoyov. Denne eldre russiske mannen (rundt 50 aar) med noen viltre unger hadde et vaerlese som jeg kunne sove paa, selvsagt til en rimelig penge. Etter at jeg hadde spist noe uidentifiserte greier, og sett meg litt rundt satte jeg kursen mot huset der jeg bodde. Der satt Nicoyov og passet paa barna sine. Vi vekslet noen vennelige ord, selv om ingen av oss forsto hva den andre sa, men kroppsspraaket gjorde sitt. Han finner saa frem en flaske vodka, og jeg begynner automatisk aa rygge bakover. Drikke sprit med en russer i en by der blandevannet er fire ganger saa dyrt som selve spriten er i utgangspunktet en daarlig idee. Men russeren har det med aa overtale, han brukte sin 10 aar gamle datter, som var imponerende god til aa snakke engelsk, til oversetter. En skaal for internationalt vennskap utbryter han. Greit, tenker jeg, en kan vel ikke skade. Han finner saa frem to glass, og en tomat som han deler i baater. Jeg stusser litt over hva slags nytte tomaten skulle gjore, saa finner han frem salt og stror over. En rask skaal og han rekker meg fjaelen med de saltede tomatbaatene. Hvis man tror at ondt skal ondt fordrive tar man fryktelig feil. For jeg rekker aa svelge tomaten har han allerede fylt opp et glass til. Jeg sier "njet", "da da" sider han. Han fyller saa opp to kopper te. Praten gaar paa et hyggelig, men overflatisk nivaa. Den minste datteren hans kommer graatende inn, hun har slaat seg. Straks hus faar oye paa de saltede tomatene kaster hun seg over dem, og graaten stilner. Et lite sekund etter hadde hun spist opp alle sammen. Faren som ser det lille saaret hennes griper vodkaflaska. Han heller saa litt over saaret, for han blaaser forsiktig mens han sier noen russiske ord. Datteren gaar stille ut, mens hun slikker paa det vodkarensede saaret. Dette forlkarer kanskje russernes kjaerlighet til vodka, mumler jeg.
Siden det var tomt for tomater finner Nicoyov saa frem noen agurker, som han selvfolgelig dynker i salt. For jeg faar lov til a reise meg maa jeg fint se aa drikke opp det lille glasset han tidligere hadde skjenket opp. Denne siste hjelper meg sikkert aa sove bedre, For internationalt vennskap! Mens jeg arbeider meg gjennom agurken min, var glasset allerede fylt opp. I utgangspunktet var det aa sette seg ned sammen en russer og vodkaflaska hans en fryktelig daarlig idee. Naar jeg saa ser at skaal nummer tre "for internationalt vennskap" staar rett bak nummer fire, begynner jeg aa se hvor dette baerer henn. Noe senere klarer jeg aa komme meg unna. Paa vei over gaarsplassen ser jeg at stjernene skinner paa nattehimmelen over hodet mitt. Jeg hadde gjort nok for internationalt vennskap denne kvelden.

Kokt spraak

Det burde ikke komme som noe sjokk at engelskkunnskapene her ikke er helt paa topp. Noen faa restauranter har en engelsk meny. Hvem som har staat for oversettelsen er litt uklart, men det blir hvertfall endel interisante verianter. Har intrykk av at det man faar er ofte det kokken har mest lyst til aa lage. Her kommer de 7 beste fra Karakol:

1. Manti (Meat with an onion in the test for a pair)
2. Language boiled
3. Meat the chicken in an omelette
4. Jack a turkey
5. Beef chop under a cheese-beer cap
6. Azu (potato-free with sauce)
7. Bifshtex with an egg

Siden det er 4.juli i dag stikker jeg til en strand langs Issyk-Kol for aa feire "4th of july" (hurra) sammen med noen amerikanske NGO's.

Markedsdag og "Hvordan aapne en butikk for brukte bildeler paa 1, 2, 3!"

I dag er det sondag og det betyr markedsdag i Karakol.
Karakol sitt dyremarked er et artig skue hvis du er paa utkikk etter ett eller annet dyr. Her staar dyrene paa rekke og rad, velg en hest!
Hadde tenkt til aa kjope en sau, fikk den ned til 20 dollar, men droppet det. Planen var aa merken den Pirum, og saa slippe den ut i naturen, slik at vi om 100 aar kunne se masse ville Pirum sauer. Kom paa at flere kunne mobbet oss for symbolikken med koret, og at jeg helt sikkert ikke ville faatt tak i merkestoff som paavirket sauens DNA (selvom det er svaert mye rart tilsalgs paa "apoteket" her) . En sau kan vel heller ikke formere seg av seg selv.
Saa forresten to menn putte 4 voksene sauer (levende) inn i bagasjerommet paa en Lada. Det var ikke saa lett aa faa igjen lokket...

Hvordan aapne en butikk for brukte bildeler paa 1, 2, 3:
1. La bilen din bryte sammen, dette skjer for du andre det. Ta tiden til hjelp.
2. Skaff deg en skiftenokkel, eller laan av en god venn.
3. Demonter bilen, ta med delene ut paa fortauet. Hadde bilen masse rart i bagasjen naar den broyt sammen (slik som 4 sauer), er dette bare en bonus.

Vips du har en butikk som selger brukte bildeler, og kanskje et saueutsalg.

Litt om Kirgisistan, en styrtet president og det kommende valget

Kirgisistan er et land som strekker som 198500kvm2, og har en befolkning ca paa samme storelse som Norge. Etter aa ha vaert en del av Sovjetunionen siden 1936 erklaerer Kirgisistan sin uavhengighet i 1991. Askar Akayev vant da valgte uten motstandere. De neste 10 aarene reformerte Akayve landet, og forholdet til omverdnen.

Kirgisistan var det forste landet blandt de tidligere sovjetrebublikkene som fikk sin egen myntenhet og ble med i WTO. Alt var allikevel ikke helt bra, og i de siste fem aarene begynte bakken virkelig aa gaa nedover for Akayev. I 2000 rapporterer internationale observatorer uregelmessigheter ved valget, som ogsaa gjentok seg i en folkeavstemning i 2003. I januar 2004 offentliggjor opposisjonspartiene at de kommer til aa utfordre den sittende regjeringen.
Hosten 2004 var Akayve paa besok paa Gloshaugen, og gav bort to hunder som ingen ville ha. Etter mye om og men, fikk hundene en eier, hvem det ble vet jeg ikke. Rita (ordforeren i Trondheim) ville hvertfall ikke ha dem.

Starten paa slutten for Akayev
I februar 2005 skapte parlamentsvalget en bolge da flere opposisjonskandidater ble nektet aa stille. I mars skyller den andre bolgen med demonstrasjoner fra parlamentsvalget over omraadene i sor. Offentlige bygninger i Osh blir tatt over av demonstrantene. Urolighetene sprer seg til hovedstaden Bishkek, ogsaa her faller offentlige bygninger i hendene paa demonstrantene. Akayev stikker av til Russland, han nekter fortsatt aa gaa av som president. Hoyesterett erlkearer valget for ugyldig. Med stotte fra det gamle parlamentet tar Kurmanbek Bakijev over makten. Sier Akayev fra et skjulested Russland: "Ok folkens, dere kan faa velge en ny president, jeg gidder ikke mer." *Fritt tatt fra hodet til forfatteren av denne bloggen.
Nyvalget blir satt til 10.juli.

Demonstrantene som fikk avsatt president Askar Akayev fulgte det samme monsteret som i Georgia og Ukraina. Forskjellen i dette tilfelle er at de ikke staar samlet bak en person. Om dette vil fore til ytligere uroligheter vil tiden vise, selvom de fleste mener det ikke er noen tvil om hvem som kommer til aa gaa av med seieren. Kurmanbek Bakijev er den som trolig blir Kirgisistans neste president.

Det var geografi/samfunds timen for i dag.

Orientering og overlevelsesguide i trafikken

En av de tingene som ikke stopper aa overaske meg er bilene, sjaaforene, eller gatestandarden. De fleste bilene ble produsert paa sottitallet, dette uavhenging om det er kollektivtransport eller privatbiler. Som jeg har nevnt er det heller ikke sjelden at bilene bryter sammen, dette er noe man maa legge inn i planene naar man skal reise fra et sted til et annet. At bilene ikke er av nyeste slaget, i tillegg til at bilbelte er ekstra utstyr de aller fleste har droppet, gjor at det eksisterer en viss risiko ved aa befinne seg i trafikken. Veiene her har noen flate strekninger, men hullene er i suverent flertall. Fartsgrensen bestemmes uti fra hvor fort det teoretisk er mulig aa kjore paa streningen.
Dette i seg selv er kanskje bekymringsverdig nok, men akk. Det farligste elementet er uten tvil sjaaforene selv. Fyllekjoring paa kveldstid er mer en norm enn et uakseptert sosialt fenomen. Dette vaere enten taxi, buss, eller private. Mindre byer slik som Karakol og Naryn, har de vaerste sjaaforene. Folk i de storre byene som Bishkek og Osh frykter faktisk biler med skilter registrert paa landet. Forekortet kjopes hos det naermeste offentlige kontor, forteller en av de lokale i Karakol meg.

Paa grunn av dette har jeg utarbeidet en liten overlevelses guide for Kirgisistans trafikk:
1. Gaa alltid paa fortauet og folg med bilene som kjorer i gata. Er det ikke fortau, gaa fort til du finner et.
2. Skal du krysse gata ikke regn med at bilen stopper, dette tiltross for at det er rodt lys for alle.
3. Hvis en bil svinger, regn med at den alltid bruker storste mulige radius.
4. Ser du en bil som skeiner betyr dette ikke nodvendigvis at sjaaforen er full, han bare prover aa unngaa de storste hullene i veien. Hvis det er en som derrimot skeiner og alikevel treffer de store hullene, da er han nok godt paa vei.
5. Lukt paa sjaaforen for du setter deg inn i taxien. Hvis han stinker for mye vodka, finn en som ikke stinker saa mye.
6. Beregn alltid minst 2 timer ekstra hvis du skal rekke noe viktig.
7. Bryter bilen din totalt sammen kan det godt hende at sjaaforen demonterer den paa flekken, for saa aa selge delene til forbi passenende. Du er med andre ord ikke garrantert at du kommer frem til avtalt sted.
8. Lykke til. Ta paa deg hjelm, og alt annet av beskyttelseutstyr du kan finne.

Hviledag, blog og postkort skriving

Dagen i dag har kun gaatt med til aa sove, spise og skrive postkort, samt oppdatere denne bloggen. Alt i alt digg med en dag uten storre mening. Kristina stikker til Bishkek i morgen. Har slaatt i fra meg ideen om aa komme meg inn til Usbekistan, orker ikke at bryet med aa skaffe visum. Tror det kan vaere kult aa vaere her under valget.


Hvis du som leser dette har noen ideer om hvor jeg burde dra send meg en mail: oyvindaa (snable alfa) stud.ntnu.no

Oyvind laerer seg aa ri paa hesten Lillegull og spiser paa "Kalinka resturant"

Dagen for hadde vi campet paa et sted naer en yurt, dette viste seg aa vaere sommer beite for endel hester og noen kuer. Med et utrolig kroppspraak klarte vi aa formidle at vi onsket aa leie to heste som vi kunne ri paa de siste 20kilometrene ned til byen. Ikke noe problem det nei! Etter at vi hadde avtalt pris, 600som totalt (100som ca 15kr), drukket litt mer hestemelk og sadlet hestene bar det i vei.
Sekkene var bundet sammen og slengt over den ene hesten, den fikk jeg og Kristina fikk en annen. Det var ikke saa vanskelig aa styre dyret, dra til hoyre og dyret gikk til hoyre. Et lite dask paa rompa etterfulgt av "Tjooo" saa travet den i vei. Over elver, ned skraaninger, kryssing av sno, tut og kjor. Lillegull som jeg hadde dopt hesten klarte alt uten de storre vanskene. Aa ri er nesten som aa kjore en moped med slark i styret, eller olabil med motor. Kjempe moro, men stinker litt. Sekken fikk seg en god vask med sjampo og varmt vann naar vi kom tilbake til hostellet.

Denne kvelden spiste jeg middag med Kristina, en tysk dame og en fyr fra Bishkek, virkelig en international gjeng. maten ar god, men ikke saa gjennomdrukket som et sted med navnet "Kalinka" burde vaere.

Toppen av fjellet og nedover

Etter en varm natt i yurten, fikk vi hjelp av gjeterne og deres hester i noen kilometre inn i dalen. Liknende kontroll paa dyr har jeg aldri sett. Endelig kunne vi starte paa oppover bakken opp til bandet som laa paa 3801 moh. Fjelene i utkanten av Tian-Shan er virkelig fantastiske, og stort potensialet for tinderangling. Etter at det hoyeste punktet var nodd, bar det raskt nedover, svaert raskt. Stien, som til tider glimtet med sitt fravaer, bar virkelig utfor. Plutselig var dalbunn naadd. Nemo Problemo! Puh....

Den Norske turistforening i Kirgisistan, Yurt og Hestemelk

Denne dagen skulle vi etter planen opp i fjellet. Det var bare et problem, vi manglet et skikkelig kart. En turopperator ble vi fortalt at solgte kartene. Da vi kom frem til butikken fikk vi et skikkelig sjokk. I hyllene laa "Fjell og vidde", og kartet var trykket med stotte fra DNT. De hadde tydeligvis kvalitetssjekket det skikkelig ogsaa. Det fantes nemelig ikke ordentlige topografiskekart over omraadet fra for 2004. At maalestokken var 1:100 000 var litt uvandt, men det gikk bra. De hadde ogsaa for noen dager siden blitt ferdig med aa merke noen loyper med rode piler (svaert like de norske T'ene), tror nok DNT kommer til aa satse paa overprisende turer hit i fremtiden, for potensialet er enormt.
Etter litt planlegging og vi var paa vei.

Rundt klokka 1930 kom vi frem til en Yurt der tre gjetere bodde, de var ganske rakske med aa be oss inn, og for jeg viste ordet av det hadde jeg blitt satt paa hedersplassen med en stor bolle surnet hestemelk (komos). Hvis du lurer paa hvordan det smaker, saa kan jeg fortelle deg at det smaker nesten som magesyre (den smaken som sitter igjen etter at du ha kastet opp). I tillegg hadde gjeterne skutt to harer denne dagen, saa da ble det hare til middag. Kristina som er vegetarianer spiste for det meste brod og komos. Kirgisistan er et land som det kan vaere litt vanskelig aa vaer vegetarianer.

P.S. Hvis du lurer paa hva en Yurt er, saa kan de se ut litt som denne :
http://www.dostuck.com.kg/images/pages/yurtcamp.jpg

Bading langt fra havet, russisk rasisme og "Rock for voting"

Maalet for dagen var aa komme oss til Karakol, men forst maatte vi bade i Issyk-Kol. Lengre fra havet er det vanskelig aa komme. Cholpon-Ata er, slik jeg forstod det, for det meste en ferieby for rikingene fra Bishkek. Mange russere her. Stemmen fra helvete skulle bli med oss paa stranden, fortsatt i hoyhaeltesko. Om holdningene hennes var unisont med de ovrige russerne i omraadet vet jeg ikke, men hun sa at Kirgiserne var primitive og hun selv var svaert stolt av sin russiske herkomst. Etter ikke saa lang tid hadde jeg faatt nok, og jeg dro for aa kjope flere postkort. Kristina var da igjen med henne...

Etter noen timer paa en buss, som utrolig nok ikke brot sammen, kom vi frem til karakol. Bussen hadde faktisk blitt brukt i Danmark for mange herrens aarsiden, pussig sted aa ende opp.
Karakol er en liten trvilig by paa storelse med Drammen. Her fant vi et engelsk talede hostell som vi tok inn paa. Ingen andre gjester. Arven etter Sovjetunionen var tydelig i bybildet. Det var faa ting som var vedlikeholdt siden den gang. Denne kvelden var det en offentlig konsert i sentrum. OSCE, KelKel og den amerikanske ambasaden hadde sponset en omreisende konsert som oppfordrer og forteller folk om hverdan de skal stemme. Politisk uavhengig, og med et viktig budskap. Med kameraet under armen og noen venlige haandtrykk, samt en liten samtale og jeg fikk meg en T-skjorte: Kirgisistan- Rock for voting. Artig souvernir fra Kirgisistan.
Dette er altsaa noen av de stedene skattepengene vaare brukes, virkelig et bra tiltak i en nasjon som er forhaapentligvis paa starten av et demokrati. Motte ogsaa noen observatorer som hadde kommet hit i forbindelse med det forestaaende valget 10.juli. Virkelig et bra tiltak.

Busstur, buss som bryter sammen og stemmen fra helvete

Maalet for dagen var aa komme oss til Karakol. Dette er et fint utgangspunkt for utere i fjellet i Kirgisistan. Siden Kristina skulle hjem fredag passet det med en liten fjelltur. Bussene i landet gaar etter vi-kjorer-naar-det-er-fullt-prinsippet. Saa etter litt venting var vi paa vei mot minibank og Bishkek.
Etter noen timer kommer det harde bankelyder fra bilens underside, saa stopper vi. Akslingen var knekt. Dette var visst helt vanlig i disse trakter, saa sjaaforerne kjorer to og to biler, saa den ene kan taue den andre naar den bryter sammen. Det gikk dessverre ikke i dette tilfelle saa vi var nodt til aa vente paa en ny bil. Etter enstund kom vi oss til Bishkek. Fikk heldigvis tatt ut penger og paa vei i ny minibuss.
Siden det var begynt aa bli kveld satset vi paa aa komme oss til Chopon-Ata, en liten freieby paa bredden av Issyk-Kol. Vi hadde valgt oss ut et hostell der, og spurte en dame i bussen om hun viste hvor det var. "Da, da", det viste hun. For vi viste ordet av det, var vi plutselig utenfor huset hennes. Hun hadde en leilighet som hun leide ut, og der var det vi skulle bo. Etter at hun hadde redd opp sendene for oss ba hun oss opp paa kveldsmat. Litt fort brod og noen skaaler for internationalt vennskap, med et fryktelig brennevin, for vi sa NOK. Datra hennes var der ogsaa. Dette var en typisk russisk familie. Datra som tydeligevis alltid var dollet opp til det vi i Norge vil kalle en prostituert hadde den vaerste stemmen man kan tenke seg. Sitat Kristina:"Stemmen fra helvete" Det skulle ikke bli siste gang vi horte den stemmen...

Grensekryssing, Kirgisistan og hester, men forst en beklagleggelse vedrorende barnearbeid

Forst maa jeg si at overskriften paa forrige post kom noe feil ut.
Det jeg mente var at jeg: "ufrivillig stottet barnearbeid" og ikke "stotter ufrivillig barnearbeid" liten glipp der... Haaper alle godtar denne beklagleggelsen paa den svaert lite politiskkorrekte uttalelsen.

Endelig var dagen kommet da jeg skulle forsoke aa krysse grensen til Kirgisistan. Litt frokost paa hjornet og jeg var igang. Syns det var litt rart at det var en person til i bilen min, men jeg fikk raskt vite at hun var guiden min. Hun snakket hvertfall engelsk, noe sjoforen ikke gjorde. Paa sporsmaalet om hun hadde vaert her for sa hun: "No this is my first time." Det var jo litt pussig at jeg hadde en guide som aldri hadde vaert der for, men hun skulle etterhver vise seg aa vaere svaert nyttig.
Etter en stund kom vi frem til forste grense stasjon, her maatte jeg fylle ut emigrasjonskort og en automatisk helsesjekk. Bagasjen ble ogsaa gjennomsokt med rontgen, etter det var gjort stoppet de meg. Jeg hadde boker i bagasjen som de maatte kontrollere. Forst etter at de hadde bladd igjennom, og konkludert med at dette var relativt ufarligeboker, selv om de ikke likte Aftenposten som jeg hadde, lot de meg passere til neste skranke, ltt frem og tilbake saa fikk jeg gaa ut i bilen som samtidig var blitt gjennomsokt. Et steinkast senere leverte sjaaforen fra seg noen papirer til en vakt og vi kunne endelig kjore videre. Naa fulgte 100km med utrolige fjell, mye orken og lite gront. Veien var preget av uttallige steinras, hull og manglende vedlikehold de siste 80aarene.
Ilopet av disse 100km var det ikke lov til aa stansebilen, de var ganske strenge paa det, saa noen fremtidige crag blir det nok ikke her med det forste. Saa kom vi til kontrollpost nummer to. Etter en stund vinket de meg ut av bilen, tre offiserer stod aa gransket passet mitt i over 15 minutter. Liten trivlige folk, tror disse er blandt "topp ti" over mennesker som kan gjore livet mitt surt. Med respektfullt smil og raske haandtrykk senere var vi paa vei igjen. Selvsagt etter at de hadde spurt om slike ting som: "hvem har skrevet under paa Kirgisiske virumet ditt?" (hvordan skal jeg vite det?), "hvorfor er det to stempler her?"(hvordan skal jeg vite det?) og andre totalt irrelevante sporsmaal. Det som virkelig var det ironiske paa denne kontrollposten var at mens jeg stod der og ble spurt opp og ned, dundret det fra sterioen inne i bilen musikk som sjaaforen hadde faatt i gave fra noen andre reisende. Tekstene som var typsk human-rights-reagge "Stand up and fight for your rights, don't worry about me..." Militaerpersonellet skjonte jo selvsagt ingen ting, men jeg smaa humrer litt naa for meg selv naar jeg tenker paa hele situasjonen. Der og da var ikke akkrurat stedet til aa vaere stotter av menneskerettigheter.
Da jeg endelig hadde kommet meg forbi den andre grenseposten, var jeg kommet inn i det miliaere omraadet som strekker seg helt opp til toppen. Noen kilometre med fotoforbud og jeg var oppe paa 3752moh. Her laa den den tredje og siste kinesiske kontrollposten. Her maatte jeg forlate bilen, frem med papirene mine og gaa over grensen og inn i den demillitaere sonen som deler de to landene. Her stod det en annen sjaafor aa ventet paa meg. I det vi hadde kjort 100 meter var alt blitt mye gronnere, jeg var naa paa vei ned paa baksiden av Tianshan fjellene. Veien var ogsaa, om mulig, enda daarligere. Det er ikke saa mange som bruker disse veiene, for det meste lastebiler med skrot. Det kan virke som om de demonterer hele Kirgisistan siden det hver dag kjorer mange slitne lastebiler med skrapmetall til Kina og returnerer tomme hjem.
Noe senere kom vi frem til den forste av grensepostene, folkene var mye hygglgere og alle rakte ut haanden for de begynte aa prate. Piggtraagjerdet som var satt opp saa forferdelig skroplig ut, sikkert satt opp av noen 11-12aar gamle gutter. Om det var der for aa hindre meg i aa komme inn i landet eller kuene fra aa romme er jeg usikker paa. uansett trivlige folk, svaert uformelle.
Etter nok en kontrollpost og noen haandtrykk var jeg paa vei. Sjaaforen stoppet for aa vise meg naturlig kildevann med gass. Virkelig fiffige greier, blandt litt skrot ute paa en slette boblet det vann opp av en rusten tonne, smakte som Farris (ikke fult saa godt som Glitre).

Naa var det virkelig begynt aa bli gront paa beggesidene av veien. Store flokker av hester lop fritt rundt. Sauer og kuer var det der ogsaa, men jeg ble mest fasinert av hestene. Maa ha sett minst 1500 stykker ilopert av de timene jeg kjorte der oppe i hoylandet. Plutselig kom vi til nok en kontrollpost. Dette skulle vise seg aa vaere den siste av i alt seks kontrollposter som jeg hadde passert denne dagen. Endelig var jeg en fri mann i Kirgisistan.

Fra hoylandet bar det ned til Naryn, der motte jeg norske Kristina. Hun hadde vaert aa sett paa et norskt barnehjem i Bishkek, men studerer vanligvis litt av hvert i Oslo. Barnehjemmet er privat initiativ som er sponset av UD. http://solidarity.no/
Trivlig aa endelig ha noen aa prate norsk med igjen. Siden vi begge var ganske tom for Kirgisiske Som, bestemte vi oss for aa dra til Bishkek som har en av landets to fungerende minibanker...

Oyvind stotter ufrivillig barnearbeid

Dagen i dag ble for det meste brukt til aa forbrede meg paa reiesen ut av Kina. Tenkte at jeg kanskje ogsaa skulle klippe meg. Jeg gaar inn til den forste barbereren jeg ser. En gammel mann blir barbert av en yngre mann, circa 20 aar. Han viser at det koster 10 yen, dobbelt av det jeg budre betale, men jeg tor ikke prute hos frisoren for han har klippet meg. En liten gutt paa 6-7 aar ber meg sitte ned, jeg prover aa forklare at jeg vil ha det passe kort (saksebevegelse med fingrene), ingen snakker engelsk. Den lille gutten begynner aa gjore ting klart, tar paa meg kappen, slik at jeg ikke skal faa haar overalt. Legger frem redskapen, finner frm barbermaskinen. Det er naa kommet 3-4 stykker til inn i rommet for aa se hva som skjer med gutten fra Norge. Den lille gutten faar saa tilsnakk av den eldre fyren, legger ned barbermaskinen.
Saa griper gutten saksen og begynner aa klippe.
Dette var ikke akkurat hva jeg hadde ventet meg, men jeg sier ingen ting. Etter circa halve skallen min tar den eldre fyren over. Med en sylskarp kniv kuttet han haaret i nakken, dette gjorde ikke meg mindre nervos. Tanken paa hvilke bordaarer som renner langs halsen gjorde at jeg satt helt stille. Resultatet ble heldigvis ganske bra.

Kinesisk byraakrati og grensepassering

Det er paa tide aa begynne aa tenke pa hvordan jeg skal komme meg over grensen til Kirgisistan.
Det er to fjelloverganer jeg kan velge mellom: Torugart og Irkestampasset. Torugart passet er en veldig gammel fjellovergang paa Silkeveien. Med spektakulaere og store fjell paa begge sider, snor veien seg paa det hoyeste 3752 moh, og skal ettersigende vaere svaert vakker, etter dette gaar veien ned til byen Nary og sa videre til Bishkek. Men for aa faa lov til aa krysse grensen er det endel ting som skal klaffe, utenlendinger faar ikke lov til aa krysse grensen i de lokale bussene, og ekstra tillatelse maa skaffes. Lonely Planet skriver:
"Torugart is one of Asia's most unpredictable border posts, with reliable information scarce, many decisions taken seemingly at random, and closures unexpectedly by one side or the other for holidays, road repair, snow or heaven knows what else. Nobody knows the score for sure."
Den andre fjellovergangen er vist nok ikke fult saa spektakulaer, i tillegg forer den meg til opprorsbyen Osh. Det er i dette omraadet muslimske fundementalister syns det hadde vaert en god idee aa lage en egen muslimsk stat.
Jeg fant ut at jeg ville prove paa aa krysse over Torugart. Utrolig masse frem og tilbake og myndligheter som ikke kan bli enig med hverandre, folk som vil selge falske travelpermits etc er til aa bli matt av. Endte opp med aa maatte arrngere turen over selv. En trivlig type hjalp meg med transporten fra grensen til Naryn i tillegg til aa fikse papirene mine. To dager sa at det tok.

Trobbel med Bank of China
Siden det ikke finnes automater som kunne gi meg penger ble jeg tipset om at jeg var nodt til aa gaa til kassen aa prove aa faa noen penger. Det er skikkelige VISA kort jeg har saa det skulle ikke bli noe problem fikk jeg beskjed om, men nei. Etter litt kom damen tilbake saa paa haaplos engelsk no go. Saa fikk jeg endelig snakke med sjefen for banken, han forklarte at folkene i Shanghai ikke godkjente at det ble tatt ut paa dette kortet. Frem og tilbake til kasse damen. Som naa har sluttet aa snakke/forstaa engelsk, og i en hissig tone begynner aa snakke til meg paa kinesisk. Da slaar gutten fra Drammen selvfolgelig paa norsk-bryteren sin, paa rolig norsk forklarer jeg henne at hun er et svaert uinteligent og kijpt eksemplar av kinesere. Saa etter at vi har snakket litt paa morsmaal til hverandre, ber jeg om aa faa snakke med sjefen igjen. Litt frem og tilbake. Jeg ringer saa banken min i Norge, litt mer krangling, der jeg forklarer at jeg ikke kommer ut av landet hvis ikke de begynner aa vaere litt flinkere. Banken min ringer meg opp igjen. forklarer sakene, om hvordan VISA godtar at jeg tar ut penger. Saa kommer en ny sjef, litt mer krangling. Finner frem et identisk VISA-kort, som jeg ber dem prove. Instruerer saa sjefen hva han skal si til menneskene i Shanghai. Tilslutt kommer han tilbake og sier ok, jeg skal la deg ta ut penger. Svaert lettet og enda mer klar for aa forlate landet gikk jeg ut av banken. De paa hostellet forteller at Bank of China er beromte for aa vaere udugelige og inkompetente i provinsen.

Kashgar (litt om Kina) og mat

Denne morgenen kom jeg endelig til Kashgar, selv om jeg nesten gikk av paa en togstasjon midt i orkenen (noe som hadde vaert skikkelig kjipt...).
Byen ligger helt vest i Kina og var tidligere et viktig kryss der flere av de forskjellige rutene til Silkeveien. Dette er noe som helt klart kommer tilsyne i befolkningen. I dag bor det circa 420 000 i byen og omraadet rundt. I 1950 aarene var det ikke skikkelig bussforbindelse frem til denne byen, saa soldater fra sentral-Kina gikk ut til byen. Noen aar etter kom veien, slik at busser kunne kjore ut hit. Styresmaktene i landet onsket aa populisere ogsaa dette omraadet, ved aa gi svaert gunstige forhold for innflyttere. Dette er stortsett Han-kinesere som kommer. Til tross for veien som kom ut hit i tidlig 1960 aarene klarte omraadet aa vaere forholdsvis spart for CCP, den letteste tilgangen var for over "Karakoram "Highway"" mot nabolandet Pakistan. I 1999 ble jernbanen fra Urumqi bygd, noe som forte til ytterligere "kollonisering" av Han-kinesere. Dette mener mange er en maate aa kontrollere folket. Ved aa ha "skikkelige" kinesere i disse omraadene faar myndighetene bedre kontroll paa befolkningen. Personalet som jeg motte i offentlige stillinger var alle Han-kinesere. Har ikke sett en eneste Han-kineser tigge her, kun "de andre".
Fortsatt er det en majoritet fra sentral Asia. Uigur kalles den storste gruppen av disse menneskene disse menneskene, og de har sitt eget spraak. Ingen av dem kan reise ut av Kina siden myndighetene ikke vil utstede pass til dem.
Det er flere moskeer i byen og den storste har et stort skilt paa utsiden som forteller om hvor mye "folkets republikk Kina" respekterer religion og gamle skikker... Dette er vel det vi paa godt norsk kan kalle pisspreik og propaganda fra myndighetene.

Paa grunn av det herlige innslaget fra sentral Asia finnes det utrolig mye god mat her. Endelig fant jeg et brod som var verdt aa spise, flatt som en pannekake med masse krydder. Saa hvis man i tillegg kjoper et par pinner med nystekt kjott og spiser dette sammen den teen som de kaster etter deg saa fort du setter deg ned, da har du et herlig maaltid. Hvis du i tilllegg vil beholde tennene dine hele til senere bruk, husk aa rens brodet for sement som har brent seg fast til bunnen.

Urumqi og Aanden i dass

Etter nok en soloppgang i orkenen kom jeg endelig frem til Urumqi. Urumqi er hovenstaden i Xinjiang provinsen helt nordvest i Kina. Reisehandboka skriver :
"Many men inXinjing carry knives, so above all, handle disagreements as calmly as possible."
Det var jo betryggende aa vite. Fra det lille muslimske kvarteret i Xi'an er det tydelig at jeg beveger meg naermere midtosten langs den en gang saa viktige silkeveien. Innslaget av Han-kinesere er tydlig mindre, mange fra nabolandet Pakistan. I motsettning til i Xi'en snakker overhodet ingen engelsk. Kun en i banken som sa "ATM don't work". Dette tiltross for at jeg ser at folk tar ut penger fra den. Jeg leste litt mer i reiseguiden min. Ingen vestlige kredittkort fungerer i omraadet. AA fa#*$! Det store sporsmalet mitt er: har jeg nok dollars/euro til aa komme over grensen til Kirgisistan? Dette er noe som gjor meg litt svett i hendene. To dognsreise tilbake til naermeste minibank som aksepterer kortene mine. Jeg bestemte meg for at PNR (point of no return) var passert og jeg er bare nodt til aa prove.
Urumqi var stort sett som mange av de andre upersonlige kinesiske storbyene, og etter aa ha ramlet rundt en dag satt jeg meg paa toget til Kashgar.

Aanden i dass
Squatte toalett paa tog er standard. Her folger en liten guide i bruk av togsquattere.
Det gjeller forst aa velge ut det som ser best ut, de befinner seg gjerne i endene av toget. Paa slike steder onsker man ikke aa overlate ting til tilfeldighetene. Med andre ord Murphys lov opphoyet i n-te. Total kontroll paa alle eiendeler er svaert viktig. Lommer med glidelaas er det beste. Husk at dette er et sted der man ikke kan sette ting paa gulvet! Hvis alt har gaatt bra, og man kommer ut med kun smaa (men livsvarige) traumer bor man gi et offer til Aanden i dass. Et slikt offer bor vaere i form av en liten mynt. Helst i landets minste valor, om dette betyr at man maa veksle for man gaar paa toget, saa gjor det! Sedler og mynter fra land som ikke har denne formen for fasilitet vil muligens fremkalle neggativ reaksjon. Og dette er selvsagt ikke onskelig.
Hvis du har fulgt disse enkle rettningslinjene vil du kun faa mindre skade paa sjelen og paa deg selv, og du er velkommen til et nytt besok ved en senere anledning.

Orken og maaltid

Siden internett tilgangen er ikkeeksisterende paa toget skriver jeg naa paa papir og forer over naar jeg kommer til neste PC.

Morgenstemning paa toget
0345 Ble jeg vekket av at gikk ut av toget, vi var kommet til Lanshou. En litt stresset Oyvind griper tak i en av togpersonalet:
"Do I need to change train?"
"Yes"
"Can I stay on the train?"
"Yes"
"Why is everybody leaving?"
"Yes"
"Housten I have a problem!"
Jeg ble paa toget, en stund etter kom mange nye mennesker inn i vognen. Puh... En snakket til og med litt engelsk. Cirka paa samme nivaa som i 2.klasse for jul paa barneskolen. Han lagde forste del av setningen, jeg fullforte:
"What do you..."
"Study?, I study....osv"
Ganske greit egentlig.
Hele dagen kjorte toget gjennom en endelos orken. Tort, skikkelig tort. Sand, hoyefjell, sand. Noen faa smaa graa/gronne bosetninger. Det er paa slike steder man lurer paa hva de livnaerer seg av. Mer ugjestmildt skal man lete lenge etter.

Maaltid
Vognene er utstyert med varmt vann paa termost. Jeg hadde kjopt en bolle med nudler som jeg skulle tilberede. Med resten av vognen som ivrige tilskuere og kinesisk stand-up paa hoytaleranlegget provde jeg aa spise nudlene. Det viste seg aa vaere av en type som var umulig aa bite over, men enda verre: pakken som jeg uvitende hadde kjopt var av typen ekstra hot. Om det var humoren paa hoytalerene de lo av eller om det var meg er uvisst, men synet av denne rare personen i et ristende tog med alle torekanalene paa vidt gap har helt sikkert brent seg fast paa netthinnen deres, og er nok noe de kommer til aa fortelle barnebarna sine om i mange aar fremover.

Dagen ble avsluttet med orken paa alle sider, denne gang uten fjelltopper, bare sand, steiner og mer sand. Et nytt nudelmaaltid, litt mindre spicy og kinesiks horespill paa hoytaleren.
Solnedgang i orknen.

Leiresoldater

I tillegg til aa vaere en storby, er ogsaa Xi'an kjent for Terracottasoldatene. Naar Kinas forste keiser dode ble det laget over 7000 leirefigurer som ble gravlagt ved graven hans. En bonde som skulle grave en bronn i 1974 oppdaget figurene. Et par aar etter var hele omraadet gravd opp og gaarden hans revet, fint for Kina, dumt for bonden. Noen mener de tre kammrene som soldatene staar i er kun en liten del var graven til Qin Shihuang. Ganske imponerende at de gadd aa lage alle disse figurene, slik skaffet de Xi'an en turistmagnet.

Denne kvelden setter jeg meg paa toget til Urumqi. Kommer frem om to dager...

Xi'an og sensur

Dagen i dag ble brukt til aa se Xi'an. Ogsaa denne er stappfull av kinesere, og da mener jeg stappfull. Gikk rundt med noen nedelendere, spiste kjott fra et utkjent dyr (Panda?), spiste en melbolle fylt med kjott fra et annet ukjent dyr (hvit tiger?), drakk ol fra et lokalt Xi'an bryggeri. Olet het Hans og var helt greit, men selvsagt langt fra Aass hjemme i Drammen. Alt i alt en fin dag.

Kina og sensur (oyvind i det politiske hjornet)
For at vestlige ideer (som menneskrettigheter og demokrati) ikke skal motarbeide Partiet ( kommunsitpartiet) er det begrenset hva av vestlig litteratur som er tillatt. Omtale av Taiwan som eget land eller Tibet som okkupert faller i svaert daarlig jord. Naar filmen 7 aar i Tibet kom ble det masse staa hei rundt den og den vestlige flim/tv konsernet som hadde laget flimen ble truet med aa bli utelukket fra den kinesiske markede (1,2milliarder mennesker utgjor faktisk et marked). Alt ble selvsagt mye bedre mellom film/tv komsernet og kina naar Mulan tilfeldigvis ble laget noen aar senere. Nok om det.
Enkelte servere er bannet fra det kinesiske internett. Jeg kan derfor ikke se min egen blog (siden den ligger paa en amerikans server). Endel internationale aviser er ogsaa bannet.

Silkemarkedet og Soft sleeper

I god stil stod jeg ogsaa opp tidlig denne dagen. Sammen med to engelskmenn som jeg motte paa Muren i gaar bestemte vi oss for aa avlegge et besok paa shoppingparadiset Silkemarkedet. Vi forventet aa se et yrende marked med dritt i gatene og rarelukter, men akk, I forbindelse med OL i 2008 hadde de revet alt sammen og istedet satt opp en stor bygning. Mange etsajer med 4-5kvm store boder gjorde det til et pulserende/slitsomt sted aa vaere. Vi saa noen andre vestlige, men stort sett kinesere (som overalt ellers). Kan vel forstaa at myndighetene ville ha det i mer ordnede former, og at hensynet til et faatall vestlige turister blir ignorert. En ting er sikkert, det manglet ikke paa utvalget. Mange av bodene forte kjente "merkeklaer". Sikkert fake alt sammen, men hvem bryr seg saa lenge kvaliteten er god (og det er den gjerne)? Det er jo i dette landet og landene rundt som produserer klaerene. Jeg kjopte en "North Face" jakke til 330 Yen. Aapningsbudet var paa 960, trutingen er jo tross alt endel av moroa.

Denne kvelden hadde jeg planlagt aa reise med tog til Urumqi. Det viste seg aa vaere vanskelig, utsolgt de naermeste dagene, fortalte de i resepsjonen paa hostellet. Kun "hard seats" ledig om noen dager. hmm... en liten strek i regningen for en som planegger dagen naar han vaakner. Med lapp i haanda full av kinesiske tegn dro jeg ned paa togstasjoen for aa kjope togbillett. Eneste retning som det var noe ledig var til Xi'an. Saa etter noen timers sovn paa togstasjonen, kun avbrutt av en politimann som ville vise meg ringetonene paa mobiltelefonen sin, fikk jeg komme inn paa toget. Gjennomlysning av bagasje selvsagt for kinesere. Normenn slipper tydeligvis det. "Nohw prolem Sir!" Siden "soft sleep" var det eneste som var ledig maatte jeg godta det. Hvis "soft sleep" hores mykt ut, saa kan jeg fortelle at det er rimlig hardt.Stiv i nakken og stuptrott kom jeg til Xi'an.

Den kinesiske mur og fredsavtale

Da har ogsaa denne gutten sett den kinesiske mur. Muren som bukter seg opp og ned, over hoye fjelltopper, frodige skoger, orken og fortsetter i over 7200km. Paa begynt 500 aar f.Kr., og fullfort i aar 221f.Kr. av den forste keiseren i Quin dynastiet. Rett og slett imponerende.
Lenge har kineserne trodd at muren kunne sees fra maanen. Hvis man henger en rod sytraa paa hovedbygget paa Glos, vil man da se den fra Sanfundet? Tro'kke det. Kineserne maatte sende Yang Liwei ut i verdensrommet for aa finne ut av det...
Hostellet vaart ordnet transport til en del av muren som kun 500 meter var pusset opp. Etter at vi hadde gaatt i 10 km. fant vi ut at dette maa vaere den storste/daarligste vorspielideen verden har sett. Men som man sier man skal ikke ta livet av initiativet!

Fredsavtale
Tilmiddag inngikk jeg fredsavtale med spisepinnene. Jeg skal spise saktere og bestile mat som passer til pinnene. Pinnene paa sin side skal ikke folge etter meg tilbake til Norge. Begge partene var svaert fornoyd med avtalen. Teknikken min begynner aa bli ganske bra.

Beijing, Sandaler og Pinnebruk

I dag kom jeg til Beijing. Denne byen er stor, sinnsykt stor. Nar alle menneskene skal ut i gatene samtidig er det klart at det blir trangt om plassen. Heldigvis satt jeg i en stor bil, saa vi hadde forkjorsvei hele veien fra flyplassen.
Tut og kjor!
Mitt forste oppdrag var aa skaffe meg noen sandaler. Trekingskoene som jeg trenger senere er ikke akkurat lette aa ha paa bena i denne temperaturen. I utgngspunktet trodde jeg det skulle bli lett aa skaffe sandaler, men naar den gjennomsnittlige kineser bruker sko som er i storrelse alt-for-liten og jeg bruker storrelse akkurt-passe (46) ble det en liten rundtur for jeg fant det jeg skulle ha. 10min senere kommer skoselgeren lopende etter meg men en sko i vaeret, jeg kunne jo fort trodd at han hadde skumle hensikter, men det viste seg bare at han hadde gitt meg to forskjellige storrelser, noe som igjen forte til manngar for aa finne normannen pa 190 og 46 i sko (var nok ikke saa vanskelig).

Vedrorende pinner
Har naa hatt mitt forste maaltid med pinner. Klarte etterhvert aa faa kontroll over dette forferdelige redskapet. Begynner aa tror at pinnene er en av Vaar skapers aprilsnarrspok, men kineserne skjonte ikke at det var en spok saa de fortsatte med det. Uten tvil vinneren av verdensmesterskapet for uparktiske spiseredskaper. Pinnene er nok grunnen til at menneskene her nede er saa smaa. Etter et maaltid med pinner har man jo nesten forbrennt like mange kallorier som man har spist. AA dra til South East Asia maa vaere den bese maaten aa slanke seg paa. Min bror gikk ned 5kg i lopet av sin tur her borte.
Konklusjon: "Skikk folge, eller land fly". Jeg blir nok her enstund til, saa pinnene maa jeg nok bli venner med.

P.S. Viste du at de har balsamert/fryst ned Mao, og stiller han ut hver dag? Hvor frisk kan en mann som har ligget 29aar paa voks se ut? Jeg bare spor... D.S.

Reiserute

Da har jeg endelig fått laget et kart over reiseruta mi.
Reiserute
Jeg har tegnet inn to streker blå og rød, det er litt usikkert om jeg får visum til Usbekistan, derfor er den blå linjen utenfor dette landet. Datoene er det eneste jeg har av holdepunkter. Ellers er jeg rimelig fleksibel. Vi får se hvor jeg ender opp.

3 Dager før avreise, og litt om Sommerlekene

Nå reiser jeg snart.
Det meste er under konroll, med unntak av Statistikk eksamen. Leter fortsatt etter reisehåndbok for Kina, utsolgt fra forlaget. Men i et land som er mange ganger større enn Drammen finnes det sikkert. Skal prøve å oppdaterre denne bloggen regelmessig etter hvert som jeg beveger meg.

Når det gjelder eksamen i statistikk kan man ved Norges Tekniske Univeristet velge om man vil ta eksamen i mai eller august. De som skal jobbe hele sommerferien tar ofte eksamen i mai, mens de som er så heldige å har fri i august kan bli en del av det artige felleskapet på Gløshaugen. SommerOlympianden, SommerLekene kjært barn har mange navn, og kjær er virkelig disse ukene da Trondheim endelig viser seg fra sin beste side. Det er på grunn av dette man år etter år kan se de samme personene tusle rundt på Gløs i noen magiske uker i august.
Vi sees.